Lierdagene er døde, lenge leve Lierdagene.

Lierdagene har funnet sin form, nå bør vi gjøre noe med innholdet

.Det kan ha noe med alderen å gjøre, livet begynner å repetere seg selv. Alt har hendt før, og det er lite nytt å glede seg til, nå er det omattat og omattat helt til …… Jeg tør nesten ikke tenke tanken, men spennende skal det bli.

Så var det dette jeg stod og tenkte mens jeg så opptoget på Lierdagen snegle seg forbi. Først en Willys jeep, en sånn vi kjenner fra amerikanske krigsfilmer i full fart ut fra et landgangsfartøy, tøft. Men hva gjorde den i opptoget til Lierdagene anno 2009? Så var det kavalerister, dragoner til hest, la meg gjette fra 1600 tallet, staute ryttere med tresnuta hatt. Så ordføreren og lederen for Lierdagkomiteen i hest og trille - musikkorps, sangkor, dansegrupper og Kiwanis. Deretter et innsalg med veteeranbiler og småbarn og eldre på motorsykler innhyllet i blå røyk; som for en kort stund fordrev lukten av grillpølser og annen grillmat.

Partyteltene var på plass, antakelig flere hundre, en arkitektonisk standardisering som har tatt livet av kreativiteten når det gjelder utformingen av markedsboder. Noen stenger og en plastikkduk er alt som skal til. Slikt gir inntrykk av at det hele er et marked der kjøpelystne kan bruke penger. Lierdagene er ferd med å bli et eneste stort marked. Nybilene fikk stå på gress, mens landbruksnæringa og representanter for friluftslivsforeninger ble plassert på asfalten i skyggen av Rådhuset. Tilfeldig, neppe.

Kulturinnslagene tusler og går parallelt med handelen. Sangkor og musikkorps, rockeband og dansere. Slik har det alltid vært, og det var lite i årets Lierdag som pekte framover. På en slik massemønstring av alt, har man lett for å heller lure på hva som ikke er med enn glede seg over hva som fins. Man skal ikke tukle med en motor som går bra, pleier vi å si. Dessuten er det slik at gjenbruk er bra, gjøre det samme opp og opp igjen uten noe merforbruk.

Men er det ikke slik at vi nettopp nå er inne i en tid der forandring er nødvendig? Har ingen tatt innover seg at vi er inne i ei finanskrise og ei klimakrise som til sammen eller hver for seg kan føre til en levemåte dagens liunger ikke kan forestille seg? Ingenting blir helt som før. Når vi arrangerer Lierdager med kommunen som hovedaktør, burde dagen innholdt mer enn litt brød og mye sirkus. Jeg mener at mangt og meget på Lierdagene er passè, og at det er behov for nytenkning.

Jeg er ikke ute etter å gi skylda til noen som helst for at det har blitt slik, kanskje aller minst til Lierdagskomiteen som har arbeidet ut fra et mandat gitt av politikerne, og som dessuten har vist fantastisk evne til stå for et stort arrangement med alle de utfordringer det innebærer. Det er kanskje rett og slett vi som vil ha det slik, og derfor er vi uvillige til å tenke nytt. - Liungene er bygdas største ressurs, sa Ulla Nævestad ved åpningen i år. Helt enig. Langt viktigere enn grønne jorder, frodig skog og vakre fjorder.

Og det er kanskje som et møtested for folk i bygda Lierdagene fungerer best, med følelsen av felleskap og samlingen om felles verdier innenfor kommunegrensene. Derfor ser jeg fram til at kommende Lierdager blir mer i pakt med tidsånden, kall det gjerne moderniseres, og gir oss noen utfordringer som gjør at vi i uoverskuelig framtid skal kunne møtes og fortelle hverandre at vi bor i ei av Norges fineste bygder.

P.S.

Noen vil nok si at jeg har lukta på eddiken og kommet i dårlig humør igjen, Men jeg sier i pakt med Wergeland, uten sammenligning for øvrig, den gang han ble beskyldt av Morgenbladet for å være  surmaget. ”Jeg i slett lune, jeg som nå om dagen bare trenger å se sola stige opp over Linnaberget for å felle en gledeståre".