Jan Kjærstad på Tranby

Oda Kyrkjerud, 10. klassing på Tranby med dypintervju av forfatteren

Happy Man!

”Jippi, jeg er en heldiggris!” -Jeg har faktisk denne følelsen når jeg våkner om morgenen. Da jeg fylte 50 år, ringte de ifra et radioprogram for å intervjue meg, og de ba meg velge en sang de skulle spille. Jeg valgte ”Happy Man”. Grunnen til at Jan Kjærstad er så glad er ikke kun fordi han fikk komme på besøk til oss på Tranby Skole, men fordi han får ha det yrket han aller helst vil ha. Forfatter.

-Et mirakel! Slik beskriver Jan Kjærstad følelsen av å holde sin første bok i hånda. Enda det har gått 26 år, husker han dette godt. -Det var jo et elendig cover, men den følelsen av å holde i noe materielt, og helt konkret, som jeg hadde laget, og som kom til å vare så lenge papiret holdt, den følsen var fantastisk. Jeg er jo egentlig en litt sjenert type, så jeg turte ikke gå å se på den i bokhandelen, selv om jeg har sett andre forfattere gjøre det. Men da forlaget gav meg et eksemplar, litt før boka ble gitt ut, da var det stort!

Det første, er viktig for Jan Kjærstad. -Av alle prisene jeg har fått, er andreplassen i Samtidens novellekonkurranse den gjeveste! Fordi den var den første prisen jeg mottok. Det var jo helt uvirkelig da Haldis Moren Vesaas ga med beskjed om at jeg hadde fått en andreplass. Bidraget mitt var en novelle som het ”Voldtatt”, den har aldri stått på trykk i noen bok, men var altså den første jeg mottok en pris for. Det mye annet som har fått stor betydning, kun fordi det var først. Jeg har sett Niagara Falls, verdens flotteste foss, men den imponerte ikke mere enn den bittelille fossen jeg så i min barndom, som da virket kjempe stor! Han demonstrerer med armene hvor stor den egentlig var. Mellomrommet mellom hendene hans gir kanskje plass til alle de bøkene han har skrevet? Dem er det 15 stykker av.

-Fordi jeg er født og oppvokst på Grorud i Oslo, er Oslo mitt lille univers! Sier han, med den behagelige stemmen. Dette med det første gjentar seg igjen. -De viktigste reisene er de såkalte dannelsesreisene, før var de jo vanlig at borgerskapet reiste til Paris, London eller New York. For å bryte ut. Min eldste datter var nettopp på en slik tur til Asia. Det er nok de reisene som virkelig løfter deg, og lar deg se ting i et nytt perspektiv. -Jeg reiser jo litt for å gjøre researsh, men mest for min egen del. Ting jeg opplever på reiser, kan jeg få bruk for i en bok 10 år seinere.

Noe annet Kjærstad har fått bruk for seinere, er teologi studiet. Han studerte teologi ved universitetet i Oslo, og på spørsmål om hvor viktig religion er for han, svares det -Vi som har litt erfaring fra venstre-sida, har jo opplevd hvordan religion blir undervurdert og feid bort. Men alle mennesker har en nysgjerrighet, de søker etter noe. Derfor er religion viktig. Det kan være et greit svar på ting.

- Jeg har jo fått mye av å ha studert teologi. Det var vel egentlig bare flaks at jeg valgte å studere noe som kunne komme så sterkt tilbake til meg i forfatteryrket. Det er veldig interessant med fellestrekkene i de forskjellige religionene. Alle mener jo at de selv, og bare de, har rett, og det at man ikke skal kunne tro på noen andre guder. Folk myrder jo hverandre på grunn av dette. Da kan man spørre seg, er det en slik gud jeg ønsker? Men teologi er veldig spennende, alle historiene! Ta for eksempel Hinduismen, alle fortellingene om de forskjellige gudene, det er jo skattkamre!

Jeg har lekt litt med ideen om å skrive en roman om en som skaper en ny religion. En som skaper noe helt nytt, og får tilhengere. Jeg har en egen mappe på mac’en min som heter ”Romaner”. Den er full av ideer til nye romaner, jeg har en annen idè som går ut på at en prest plutselig under en gudstjenste mister troen. Men han fortsetter som prest og døper barn, begraver de døde og fortsetter å hjelpe folk. Selv om han ikke tror på noen gud lengre. Jeg har mange slike skisser.

Kjærstad forteller videre om de bøkene han har skrevet. Vi kommer inn på boka ”Homo Falsus”. -Homo Falsus er den mest selvlboigrafiske boka mi, og den var derfor lett å skrive. Mitt liv i 1984 var slik som i boka. Jeg spilte i et band. Jeg var også aktiv i SV, så dette med kvinneaktivister var jo heller ikke helt ukjent. Grunnen til at jeg har valgt en kvinne som hovedperson i denne boka, er at jeg må få det hele litt difust i avstand fra meg. Denne boka kretser jo mellom tre ting, musikk, politikk og akademia. Det er en veldig gå på-kraft i den. Jeg synes ikke det er ekkelt å dele meg selv med leserne på denne måten. Ingen tror jo at det er meg det handler om. De tror det er bøkene om Jonas Wergeland som er de selvbiografiske, sier han og ler.

På spørsmål om det kunne blitt endra en bok om Jonas Wergeland, svarer forfatteren at det kunne blitt hundre bøker til om Jonas. Og også noen om Jonas sin kone, Margrethe. –Jeg føler at Margrethe er den jeg er minst ferdig med, jeg merket med en gang jeg begynte å skrive om henne, at dette var en kvinne jeg var veldig nysg,jerrig på. Hele historien hennes er ennå uskrevet. Fortellerstemmen her, kunne vært henne selv, som en dagbok. Eller kanskje datteren, som er fortelleren i en av bøkene om Jonas Wergeland. Eller kanskje lydopptak, av intervjuer med henne, skrevet ned?


Jan Kjærstad er opptatt av slagordet til Apple; Think Different. Han skriver annerledes enn de fleste andre forfattere. Likevel har bøkene hans blitt valgt ut til hovedbøker i boklubbene. –Jeg tror alt handlet om tiden jeg debuterte i. Min første roman ble en hovedbok i bokklubben. Og det var nok bare flaks. Det har med tiden og gjøre, hvordan ting utviklet seg politisk. Folk var klare for noe nytt. Det er ikke sikkert jeg hadde slått så bra an om jeg hadde debutert i dag. Det finner jeg jo aldri ut av. Man kan jo, heldigvis, ikke leve livet om igjen. Ikke parallellt i alle fall.

Forfatteren tenker annerledes, skriver annerledes og er kanskje en annerledes far? -Jeg kommer ikke fra noe bokhjem, og det ble aldri lest eventyr høyt på sengekanten. Jeg leste i Donald. Jeg leser heller ikke eventyr for mine barn, men finner heller på fortellinger. Muntlige historier, sier han, og begynner plutselig å rydde litt i arkene fra kladdeboka jeg har lagt foran meg. -Det kan være at jeg gjenforteller en bok jeg har lest og forandre litt på ting. Så vil de høre mere om forskjellige figurer i fortellingene, og vi fortsetter.

Men jeg vil ikke skape noen slike ritualer, fordi jeg vil jo helst at de skal sove. De fleste eventyr er jo ganske lange. Og barn går jo ikke lei. Mine to minste barn er nå på Albert Åberg-stadiet, og jeg kunne sikkert lest historien om ”Ikke rør sagen, Albert” 700 ganger, uten at de ville gått lei. Men voksne går jo lei av å lese det samme om og om igjen, så da kan jeg heller dikte noe videre ut ifra en detalj på en av illustrasjonene eller lignende. Jeg har jo to voksne barn også, og jeg var nok flinkere til å lese for dem.

De fikk også Donald, så jeg har 20 stappfulle permer hjemme! Men det er nok Jan Kjærstad som er mest entusiastisk når det gjelder Donal Duck & Co. –Jeg har et Carl Barks library hjemme, alle de tøffeste historiene på engelsk, det koster egentlig 30.000, men det var en fyr som tilbydde meg det for 15.000, da måtte jeg jo slå til! Sier han stolt.

Men Carl Barks er nok en av de få som får et eget bibliotek hjemme hos Jan Kjærstad. Han leser nemlig som regel kun en eller to bøker av en annen forfatter. –Jeg har blitt så kynisk at jeg kun rekker å lese en eller to bøker av de forskjellige forfatterene. Livet er for kort til å få med seg alle de store.Det er ikke slik med film da. Når jeg er helt blank, altså tømt for ideer, legger jeg meg ned på sofaen og ser en film.

I og med at jeg nå har små barn, har jeg måttet blitt litt selektiv, så venner og kino blir ikke så høyt prioritert som før. Men dvd-er kan jeg sette meg ned å se når som helst, det er jo så tilgjengelig, bare å åpne coveret! Og jeg kan gjerne se ti filmer av samme regisør. Robert Talkman sine filmer for eksempel, fascinerer meg, og jeg har sett alle han har laget. De fleste lager jo ikke så mye mer en ti filmer. Bortsett fra Woody Allen og Ingmar Bergmann, som unntak kankskje, de er også store filmskapere.

Når Jan Kjærstad er på jobb, starter han rundt 9:30, det er da han skriver best. Han starter med de gode punktene. Eller kanskje bare pusser på noe han liker. De vansklige delene, som er harde å skrive, kommer av seg selv etter hvert. Skriveprosessen slutter vanligvis rundt kl. 13:00. Da avslutter han med å svare på e-poster fra lesere og andre.

-Akkurat nå gleder jeg meg til å være alene. Det blir en slags luksus, det å kunne slippe alt. Jeg er så heldig at jeg har både et sommerhus, og ei hytte der jeg kan være helt alene. Jeg får da også fram viktige deler i historier jeg jobber med, fordi jeg er så skjerpa når ingen kan forstyrre meg. Men jeg har det jo godt med andre og. ”Jippi, jeg er en heldiggris!” Jeg har faktisk denne følelsen når jeg våkner om morgenen. Da jeg fylte 50 år, ringte de i fra et radioprogram for å intervjue meg, og de ba meg velge en sang de skulle spille. Jeg valgte ”Happy Man”.