Tut og kjør

Ukens gjesteskribent ser rødt i møte med uvørne bilister på vei gjennom Lierdalen.

Det er med velutviklet indignasjon og arvelig belastet fundamentalisme jeg har forsert Sylling/Gullaug denne torsdags morgenen. Jeg er rett og slett i overmål rystet langt inn i sjelelivet – for du verden så mange idioter som burde ha meldt seg inn i klubben for evnesvake bilister!
Mitt første adrenalinkick denne morgenen overmanner meg allerede inne på boligfeltet – JA, jeg snakker om gærne billister inne blant husene våre – det er 30 km i timen her altså! Men neida, tror du ikke noen anser fartshumper som en treningsøkt for brummende og halvtomsete SUV’er. Og sånn dærre vikeplikt fra høyre når du kommer fra barnehagen – neida – heller ikke her gjelder trafikkreglene for dem som har dårlig tid – ja eller SUV’er da. Toyotan min er likesom ikke bil den da eller? Men sindig som jeg er, slipper jeg selvfølgelig frem de fremadstormende og travle idiotene på vei ut i galskapen.

Neste hjertemassasje skyter som en mitraljøse midt i Asdølsvingen. I mot meg, laaangt over den midtlinjen som ikke er der, knatrer det en sånn østeuropeisk greie som går på fri eksos og sikkert stjålet bensin. FAEN, det går for pokker ikke an å kjøre sånn – tenker jeg. Jeg sier det jo ikke høyt med en niåring i baksetet – og min niåring er selvfølgelig sikret etter alle kunstens regler der bak. Utstyrt med sittepute og tilpasset sele bedyrer jeg ham hvor viktig det er å være tolerant og defensiv i trafikken. Rolig og fattet gutten min – det er veitrafikklovens hvite engel det tenker jeg.

Med et blikk på den rustne holken som drives forbi med isdekte vinduer – og unger i forsetet – ærre mulig! Jeg kjenner at den fingeren i midten – på venstre hånd - er veldig på vei ut av min lammeskinnshanske og opp mot mitt isfrie vindu.
Ops, der ble jeg visst litt uoppmerksom gitt – en diger semitrailer skal visst også ha plass i denne knotete svingen. Det danser en sånn liten sort dott oppi topplokket – var jeg litt over midtlinjen nå? Nei. – Holdt du på å kræsje eller, lyder det fra baksetet. – Selvfølgelig ikke vennen min – jeg har full kontroll.

Så bærer det videre! Ikke en kjeft holder fartsgrensen, bortsett fra alle de tullingene som burde mistet lappen for lenge siden – ja de som er eldre enn meg. Jeg hører min far – sjåførlæreren - ringe i ørene: hensynsfull – aktpågivende – varsom. Dette har jeg fått inn med farsmelken altså – bare så dere vet det. – Det er bare 60 her altså. Igjen er det en sånn viktigper fra baksetet som lirer av seg sånt han ikke skjønner seg på. – Du skjønner vel at vi ikke rekker skolen hvis jeg skal luse i 60 hele veien. Det flimrer et snev av totungesystemet foran øynene mine og jeg kjenner at det er greit å snakke om noe annet. – Hva vil du ha til middag i dag vennen min. Pedagogen visualiserer seg - billisten tåler ikke kritikk akkurat nå.

Hjemme - med kaffekoppen foran oven - lister det seg en grufull tanke frem i bevisstheten, nei forresten ikke så langt – men nesten – det er kanskje ikke bare denne hersens ungdommen, eller de gamle med hatt, eller de med SUV’er, eller de med dyrere biler enn meg som ikke er riktig vel bevart i trafikken. Kanskje jeg også trenger et medlemskap i klubben for evnesvake billister. Ønsker dere alle en rolig og behagelig trafikkdag.