Min samboer og jeg
Ukens petit er ved Sindre K. Nordengen, videregående student ved medier og kommunikasjon på Norloff mediagymnas
Vår nye petitskribent er fra Brumundal, bosatt på Frogner i Oslo og har vært tilknyttet ungdomsredaksjonen i Tønsbergs blad. Han har tidligere fått tekster publisert på trykk i ulike ukebladredaksjoner.
”Husk å ta med blader hjem, da“ var omkvedet på tekstmeldingen jeg sendte min samboer før hun kom hjem fra arbeid i kveld. Som ansatt ved et forlag har hun nemlig fri tilgang til alt av ukeblader, og som den iherdige ukebladleseren jeg er – er det klart jeg benytter meg av det. Det er lykkens stund hver mandag når hun kommer hjem med ukens siste ukeblader – ofte blader for flere uker frem i tid også. Da jeg smiler fra øre til øre idet hun åpner dørene er det fordi nå venter jeg på noe godt. En rask klem, så kommer det: - Hvor har du lagt bladene? I veska svarer hun nærmest i refleks til spørsmålet mitt. De ligger bestandig i veska. Det vet jeg. Men høflig som jeg er, roter jeg aldri i en dames veske uten tillatelse til det.
Men min samboer gjør mer enn å servere meg ukeblader når jeg ber om det. Når jeg kom tilbake til storbyen etter en weekend på mitt kjære hjemsted i Brumunddal i Hedmark, var huset til randen rent. Badet var nyvasket, klærne opphengt og gulvene skinte. Hadde min samboer virkelig gjort alt dette? Jeg var som slått av lynet. Stående og måpe måtte jeg innrømme at jeg hadde tatt feil av husmorkunnskapene hennes. Til vanlig er det mitt ansvarsområde å holde leiligheten vår fri for støv, hybelkaniner og rot. Klesvasken tar jeg meg også av, stort sett. Men denne helgen var alt annerledes. Hun hadde gjort alt før jeg kom, og det var ikke en ting igjen for meg å gjøre.
Jeg er aldri sur og tverr for ting jeg må gjøre – for jeg gjør det som regel av fri vilje. Jeg liker jo å gjøre rent og det å ha ordensansvar ligger som en helt naturlig ting for meg. Jeg må ærlig innrømme at jeg er et petimeter. Det er faktisk befriende å se orden, og dere skulle bare visst hvordan tøy på rad og rekke ligger i klesskapene mine. Derimot min samboer.. kremt, tror jeg vil la være å nevne. Der er det for det meste hastverksarbeid som rår. – Nå må du se å gjøre noe med det klesskapet ditt, det er en skam, sier jeg ofte. Hun smiler og ler det bort. Jeg må bare forsone meg med at skapet blir ikke stort bedre enn det er nå (eller verre).
Det er å nevne disse tingene er bare bagateller i forhold til hvor bra vi har det sammen, vær klar over det. Forstå meg rett, vi er langt fra kjærester bare veldig, veldig gode venner. Vi kan dele det meste. Og vi kan både le, skratte og gråte i hverandres nærvær. Det er rom for det meste blant oss. Det er en uformell, lekende og lett tone vi har hatt – og den har vært der ifra dag én.
Selv om hun er 11år eldre har det ingen betydning for våre samtaler eller vårt vennskap. Vi storkoser oss i hverandres selvskap, og vi har mange likheter. Jeg føler meg trygg ved hennes side. Jeg vet det alltid er noen som passer på.
Når jeg har vært udugelig eller uskikkelig får jeg nok høre det også, det skal dere vite. Men det har jeg som oftest fortjent. Det er viktig å kunne si ifra til hverandre. Sier du ifra med engang letter det som regel både trykket og stemningen mellom to mennesker.
Som menneske har jeg selv noe å lære der. Jeg er altfor flink til å la ting vokse seg opp, gjerne store som fjell – før begeret renner over. Da er det ofte for sent å gjøre noe med saken. Da kommer ordene uten omsvøp, og det er heller ingen som kan si eller gjøre noe for å stanse det. Jeg har sagt til meg selv den siste tiden, at er det noe som irriterer meg, skal jeg ta det opp med engang. På den måten lærer jeg å bli flinkere til å takle mennesker når jeg føler de gjør urett enten mot meg eller andre.
Det er viktig å stole på hverandre. Viktig å vise ærlighet og tillit. Vennskap skal bygges på gjensidig respekt. Respekt både for seg selv og andre. Av erfaring vet jeg at det ikke alltid er like lett å si ifra. Man er redd for å såre, redd for å si noe feil. Uforberedte reaksjoner er aldri gøy, nei. Men bedre å ta støyten da og løse problemet, så får reaksjonen være sånn den ble. Føl deg velsignet av dine nærmeste, det gjør jeg. Ikke ta negative bemerkninger som du hører av dine nærmeste som en storfornærmelse – det er som regel ment i beste hensikt. Min samboer sier aldri noe for å skade meg - men for at jeg ikke skal gjøre den samme tabben på nytt. Det beriker meg med venner som sier ifra – selv om jeg ikke alltid er den beste til å ta det imot.