Julen - mange barns mareritt

Ukens petit er ved Siri Walen Simensen, Egge, reporter i ukebladet HJEMMET.

Mer enn 200.000 barn i Norge har foreldre som misbruker alkohol. De går inn i en vanskelig tid nå – full av utrygghet og sorg. I julen har alle fri, og alkoholen flyter. Jeg vet det av erfaring. Min far var det mange kaller en periodedranker. Visste jeg at han skulle ha fri i julen, gruet jeg meg. Jeg unner ingen barn å vokse opp med frykten og ubehaget jeg følte så sterkt.

På fjernsynet forrige uke oppfordret tv-kjendisen Christine Koht alle foreldre om å ha en hvit jul – uten alkohol – for barnas skyld. Hun mener at rødvin, øl og sprit ikke hører hjemme i høytiden, da familiene skal kose seg sammen. Det er en fin oppfordring. Jeg tror ikke at barn tar skade av å se mamma og pappa ta seg ett glass vin til maten, men ser likevel at alkoholfritt utvilsomt er best. Å ha en mor og far som er edru og tilstede i seg selv, bør være en barnerett.

Ennå kan jeg hente frem følelsen fra da jeg hørte at bildøren til faren min slo igjen og det klirret i flasker. Det var som om det knyttet seg i magen. ”Ikke nå. Kjære Gud, ikke la det skje”, hvisket jeg. Men det skjedde likevel. Min far, som var en respektert og dyktig lege og et snilt og godt menneske, som aldri gjorde noen noe vondt ellers, lå under for Kong Alkohol når han en sjelden gang kunne ta seg fri som overlege på et lite og travelt sykehus med alt for få leger ansatt. Alkoholen fikk han til å slappe av. Jeg hatet å se at min kvikke far ble en ruset og langsom person. At han sovnet i stolen med sigaretten i hånden gjorde meg livredd. Ofte våknet jeg om natten og følte frykten for at det skulle begynne å brenne.

Det har tatt meg 40 år å kunne skrive om det som skjedde hjemme hos oss. Jeg hadde det ikke forferdelig ille. Min far var tross alt vel fungerende og edru 90 prosent av den totale tiden. Han skjøttet jobben sin og drakk aldri når han hadde vakt. Julene da han var på jobb var de mest fantastiske. Vi ble vist rundt på fødeavdelingen på sykehuset, der vi fikk hilse på de nyfødte barna. Hjemme var det harmoni og ro. ”La dette vare – evig”, tenkte jeg.

En barndoms venninne av meg hadde det mye verre. Hennes mor var full omtrent hver dag, og skjøttet på ingen måte sin oppgave som mor. Men da jeg var et barn selv, visste jeg det ikke, og hun visste ikke hvordan vi hadde det hjemme hos oss. Selv om vi var bestevenninner, ante vi ingen ting om de dramaene som utspilte seg i den andres hjem. Det forteller mye om hvor lojale barn er. Vi utleverer ikke mamma eller pappa. Vi sladrer ikke på dem hvis de gjør noe galt. I stedet gjør vi alt vi kan for å skjule sannheten.

Jeg snakket aldri med noen om pappas store svakhet. Vi fikk høre at det kunne skade hans omdømme som lege. Vi ønsket ikke å skade han. Vi elsket han jo. Tross alt var han den beste pappaen vi kunne ønske oss. Han var den eneste pappaen vi hadde.

Jeg forteller min historie i håp om at den kan gi næring til ettertanke. Det har gått bra med meg. Jeg er voksen og har et godt og stabilt familieliv, uten uvettug bruk av alkohol. Vissheten om at det finnes barn som vokser opp med enda større frykt enn jeg følte, plager meg. Jeg vet at du skal se godt før du ser hva de sliter med.

I går snakket jeg med barndomsvenninnen min på telefonen. Etter at vi for noen år siden endelig lettet på hjertet i forhold til barndommen, er vi kommet enda nærmere hverandre. Vi er enige om at det er viktig å våge å være åpne, slik at samfunnets yngste kan slippe å få med seg se tunge erfaringene det gir når mor eller far drikker for mye.

Det går an å kose seg – med ett glass til maten. Julekvelden blir ikke dårligere om fyll uteblir. Jeg ønsker alle en trivelig juleuke, full av samhørighet og glede – med litt eller ingen alkohol. For barnas skyld.