Ytringsfrihet og korrektivtyranni
Petit av Siri Walen Simensen, Egge, journalist i ukebladet Hjemmet.
Muslimer verden over reagerte voldsomt på karikaturtegningene av sin profet, Muhammed, som ble publisert i aviser både i Norge og Danmark. Vi her hjemme satte øyeblikkelig ytringsfriheten på dagsorden igjen. Ingen skal være i tvil om følgende: Alle skal ha rett til å synes, mene eller si det de vil. Media og alle andre skal føle seg frie til å uttrykke sine tanker og refleksjoner om politikk og religion.Så hvordan står det til med ytringsfriheten i demokratiet Norge? Hvordan har vi det i grønne Lier? Iblant slår det meg at ytringsfriheten generelt sett har langt dårligere kår innefor husenes fire vegger enn ute i samfunnet for øvrig. Her- og overalt andre steder – bor det mennesker som er undertrykt på jobben eller hjemme.
Tusenvis av norske kvinner og barn tør ikke å mene noe som helst av frykt for reaksjoner fra sin eller sine nærmeste. De lever i et korrektiv tyranni, der ett bud gjelder: Hold kjeft. Dine meninger er null verdt.
Livet har lært meg at selv den mykeste mann kan være en autoritær familiefar. Gjennom jobben som journalist skriver jeg også historier fra virkeligheten, der enkeltmennesker får være anonyme når de forteller sin historie. Ett tema synes å gå igjen; kvinners frykt for å påkalle seg sin manns vrede. De føler at de lever under skoen til mannen.
I ordet ytringsfrihet ligger også begrepet trygghet. Du skal føle deg trygg på at mottakeren tåler at du mener noe annet før du selv tør å flagge meningene dine. Det gjelder like mye hjemme som i samfunnsdebatten.
Men korrektivtyranniet er i er ikke et tema, selv ikke når ytringsfriheten står i fokus. Sannsynligvis regnes ikke meningene til de nevnte individer som verdifulle fordi de ikke har et intellektuelt ståsted, og ikke har innflytelse og makt i samfunnet. Tingene de ikke kan snakke fritt rundt, er ikke avgjørende for verdensutviklingen, men handler om de nære, ”ubetydelige” ting.
”Hva vet du om dette? Ikke bland deg inn i ting du ikke har greie på!” Korrektivtyrannen har sine metoder; personer som forsøker å ytre meningene sine, blir raskt slått i bakken. Neste gang tør de ikke å åpne kjeften av frykt for reaksjonene, og av redsel for å bli stemplet som dum.
Noen har en overordnet de ikke våger å lufte meningene sine for. Å leve i et korrektiv tyranni er som å leve i et lite land uten meningsfrihet. I slike omgivelser legger du lokk på deg selv og tenker deg nøye om før du sier noe som helst som kan irritere noen. Det er et paradoks at mange har det slik et land der avisene kan trykke nær sagt hva som helst om det meste.
I den lille byen jeg vokste opp i, hadde mine foreldre et sett gode venner, i et ektepar, som for andre fremstod som så forskjellige som dag og natt. Han stemte Høyre og hun Rød Valgallianse. Da barna deres ble voksne, ble den eldste kommunist, den mellomste Arbeiderparti-mann og datteren SV’er. Hvilken fargerik bukett! Hjemme hos dem gikk diskusjonene høylydt og ingen var enige om noe rent politisk. Men familiært var de sammensveiset som få.
Jeg nevner familien for å gi et bilde på hvordan ting kan bli dersom ytringsfrihetens kår er optimale. Alle de nevnte individer ble trygge på seg selv og sitt ståsted og hadde stor takhøyde i forhold til andres tankegods.
”Vi kan være uenig i sak, men kan være venner likevel”, forsøker vi å lære barna våre. Setningen er viktig å ta med seg, både i innvandringsdebatten og ellers. Mange synes å forvente og forlange at både partneren og barna inntar det samme ståstedet som dem selv i de fleste av livets spørsmål. Men i et forhold der den ene undertrykker sine meninger for å unngå bråk, blir maktbalansen skjev. Tryggheten uteblir.
.jpg)
.jpg)
.jpg)
