Ulik forståelse for sultestreiken

Høyres gruppeleder, Søren Falch. Zapffe (th) slår fast at streik ikke er noe virkemiddel for opphold i Norge, mens gruppelederne i KrF, SV og Venstre har mer forståelse for aksjonen på Ventemottaket på Lierskogen

Flyktningene på ventemottaket fikk ikke noe svar på sine spørsmål til UDI. Nå truer de med ny sultestreik.

Etter møtet i går med Ventemottaket, beboerne, UDI, sa SVs gruppeleder, Anita Drevdal,  at hun var rystet over det hun så og hørte. – UDI kunne kanskje valgt en noe mer forsonende

tone, sa hun til Lierposten. Hun sa også at blant annet at dette handler ikke bare om enkelttilfeller og enkeltepisoder, men at det er en stor kjempegreie.

 - Dette er helt grusomt, sa Venstres gruppeleder Nina E. Johnsen. - Jeg kan ikke sitte stille og se på at dette skjer i vår kommune. Jeg kommer i første omgang til å være der hver uke, sier hun. Hun har også kontaktet Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS)

 - Lier Høyre har ikke behandlet spørsmålet om sultestreiken på ventemottaket, skriver Søren F. Zappfe som svar på henvendelse  om  saken.  - Spørsmålet står jo ikke på den kommunale dagsorden.  Jeg kan derfor ikke redegjøre for Lier Høyres syn.

Som privatperson beklager jeg imidlertid streiken, men streik er intet virkemiddel for å få opphold i Norge.  Jeg har tillit til at utlendingsmyndighetene foretar de riktige avgjørelser ut fra det regelverket som gjelder.

 For øvrig viser jeg til ordførerens svar til Nina Johnsen, hvor det pekes på at dette er et rent statlig ansvar, avslutter han

Liernett har også vært i kontakt med Krf s gruppeleder, Brynhild Heitmann, som skriver følgende til oss:

- Flyktningepolitikken i Norge er et vanskelig tema fordi regler og ordninger slår forskjellig ut overfor gruppene som søker om opphold i Norge. KrF ønsker i størst mulig grad å åpne for flyktninger som av ulike grunner banker på våre dører, uten å gå nærmere inn på disse landene her.  Statlige mottak er Stortingets ansvar og lokalpolitikerne har liten innvirkning og påvikning i sakene.  Stortingspolitikerne har laget spilleregler som UDI er pliktig til å legge tilgrunn for oppholdstillatelse eller i noen tilfeller avslag. 

Slik jeg forstår dette, gjelder sultestreiken på Lierskogen mennesker som har fått avslag på søknad om avslag og som på frivillig basis oppholder seg i mottaket. En såkalt oppsamlingssted for folk som ikke vil eller kan sendes tilbake til opprinnelsesland.

Rent prinsipielt er ikke lokalpartiet i Krf noe for at mennesker velger å bruke streik som våpen i kampen om å få opphold i Norge. I Norge bør flyktninger og andre bli tatt på alvor uten å måtte gripe til streikevåpenet. Streikevåpenet har ingen god klang i Norge og det kan være vanskelig å få opinionens støtte på den måten.

Vi har statlige regler og ordninger som skal anvendes for å løse slike saker.  På den annen side mener jeg er det forståelig ut fra menneskers behov for å få avklaring på sin situasjon å gripe til streikevåpenet, for å få ansvarlige myndigheter i tale. I noen tilfeller blir sakene dessverre ikke fulgt opp og eller i verste fall totalt glemt fordi ingen vil ta i problemet, men skyver det foran seg. Dette problemet hører vi forholdsvis ofte om i samfunnet på andre områder. Ved å benytte streik som våpen håper de aktuelle å få pressens oppmerksomhet og dermed fortgang i kommunikasjonen med ansvarlige styresmakter. Dette har de aktuelle aktørene oppnådd, og de har således avsluttet sultestreiken inn til videre på grunn av et møte med myndighetene i dag onsdag 9. januar.  

Jeg har ingen forutsetning til å bedømme om disse menneskene bør få opphold i Norge, fordi jeg ikke kjenner bakgrunnen deres eller hvilke forhold de kommer fra eller blir returnert tilbake til.

Men et moment som vi tildels ofte leser om i aviser og tidsskrifter er at en del av dem som sitter i ventemottak og står på listen for tilbakesendelser er kristne mennesker som har måttet flykte fra sine hjemland på grunn av fare for sine liv etter konvertering fra muslimsk til kristen tro. For disse kan det stå om livet hvis de ikke får bli i Norge. Dette er ofte vanskelige saker, fordi mennesker ofte ikke blir trodd.  Slike saker kan få avgjørende utfall i søkerens disfavør, dersom tolken har lojalitet til styresettet i hjemlandet til søkeren. Eller at UDI konsulenten ikke kjenner til eller har tatt inn over seg hvor mye religionen betyr i et samfunn utenfor Norge.