Statsråden tar feil

- Arbeids- og inkluderingsminister Hansen hevder at det foregår motivasjonsoppfølging på ventemottaket på Lierskogen, hvilket det ikke gjør, hevder Nina Johnsen (V).

Overfor Liernett uttaler Johnsen i dag at vi trenger en grundig evaluering og åpen debatt om dagens situasjon ved ventemottaket er i tråd med intensjonen i stortingsvedtaket. Pr i dag settes rammevilkårene for driften av departementet, mens instruksen for drift gis av UDI. Det er også UDI som etterprøver driften og rapporterer tilbake til departementet. Det vil si at det er  begrenset mulighet for innspill utenifra.

Liernett bringer her utdrag fra dagens spørretime:

Trine Skei Grandes spørsmål - Lier statlige ventemottak ble åpnet i 2006 som et botilbud for personer med endelig avslag på søknad om asyl, som ikke forlater landet frivillig og som ikke kan tvangsreturneres. Da mottaket ble åpnet, var intensjonen at beboerne skulle bo der i en kort periode og at de skulle motiveres til å forlate Norge frivillig. I dag bor det personer ved mottaket som har vært der i de to årene det snart har eksistert, og det bor personer der som har vært forsøkt returnert.

Mener statsråden at ventemottaket er vellykket?

Her er Statsråd Bjarne Håkon Hanssens svar: - En hovedintensjon med etableringen av ventemottak var at staten skulle ta ansvar for asylsøkere fra de leverer sin søknad og inntil de blir bosatt etter en innvilgelse av søknaden eller er returnert til hjemlandet etter et endelig avslag, det være seg frivillig eller med tvang.

Ventemottaksordningen ble etablert etter at den forrige regjeringen hadde innført en ordning med bortfall av et statlig botilbud for gruppen som nå får tilbud i ventemottak. Dette ble oppfattet som en stor belastning av en del kommuner som fikk en rekke søknader om nødhjelp fra denne gruppen. Vi så også at nødhjelpsplikten ble praktisert svært ulikt i ulike kommuner. Regjeringen Bondevik II innså selv problemene knyttet til dette, og fremmet budsjettforslag knyttet til etablering av et ventemottak, da kalt utreisesenter, rett før valget i 2005. Budsjettsforslaget ble fremmet på nytt av den sittende regjeringen.

For at asylinstituttet skal ha den nødvendige legitimitet i befolkningen, er det vesentlig at også lovlig fattede avslag blir respektert og etterlevd. Noen av dem som får endelig avslag, vil fortsatt få tilbud om plass i ordinært mottak. Unntaksgruppene er enslige mindreårige, barnefamilier, syke og personer som samarbeider med International Organization for Migration, IOM, om frivillig retur.

Beboerne i ventemottak har ikke ønsket å reise frivillig og har i utgangspunktet heller ikke villet samarbeide med myndighetene om identitetsavklaring, skaffe seg reisedokumenter eller lignende. Personer med endelig avslag på søknad om asyl plikter å forlate landet, og det er politiets ansvar å sørge for tvangsmessig uttransportering når de ikke reiser frivillig. Et av de største hindrene for politiets arbeid med tvungen uttransportering er at personene ikke samarbeider om å avklare sin identitet. Politiets utlendingsenhet må som hovedregel være helt sikker på hvem personen er for at hjemlandets myndigheter skal akseptere å ta vedkommende tilbake. Ifølge opplysninger fra Lier ventemottak, har i underkant av 10 beboere reist frivillig, mens i overkant av 60 har blitt uttransportert av politiet siden etableringen i mars 2006.

Ved å samarbeide med myndighetene kan beboerne selv bidra til å korte ned oppholdstiden i ventemottaket. Det har derfor aldri blitt satt noen tidsbegrensning for hvor lenge en person kan oppholde seg der. Det ble heller ikke gjort av den forrige regjeringen da den fremmet budsjettforslaget om å opprette Lier statlige ventemottak. Det kan ….

Det kan etter mitt syn ikke være slik at det bevisst å la være å samarbeid om identitetsavklaring m.m. skal føre til at en person får flytte tilbake til et ordinært mottak, for ikke å snakke om å bli innvilget oppholdstillatelse.

Enkelte land aksepterer bare å ta tilbake egne borgere dersom de reiser frivillig. Dersom man har prøvd å reise hjem frivillig, men blitt nektet innreise eller liknende, er dette noe som kan legges fram som et nytt moment i saken i en omgjøringsanmodning. Regelverket åpner for at personer som viser seg å være reelt ureturnerbare, kan få oppholdstillatelse. Så lenge man ikke inngår i de unntaksgruppene jeg nevnte tidligere, har det imidlertid aldri vært lagt til grunn at det å være fra et slikt land i seg selv utgjør et unntaksgrunnlag fra ventemottaksordningen.

Jeg finner det beklagelig at personer blir værende i ventemottak i lang tid. Som nevnt er det altså slik at personene selv kan endre situasjonen ved å samarbeid med myndighetene. For å markere at det å ha fått et endelig avslag har konsekvenser, samtidig som det er ryddig at staten har ansvaret for denne gruppen så lenge de er i landet, mener jeg ordningen med ventemottak er hensiktsmessig.

Trine Skei Grande: - Jeg takker statsråden for svaret. Jeg er helt enig i intensjonene med mottaket, og veldig enig i oppstarten av det. Men kanskje det er tid for å evaluere hvorvidt man har nok tiltak som stimulerer til retur ved ventemottaket, slik som det fungerer i dag? For eksempel har ikke beboerne lov til å ha kontakt med hjemlandet i form av telefon og annet, noe som kanskje kunne ha stimulert til kontakt, der man hadde funnet igjen familie og kunne opprettet kontakt igjen.

Oppfølgingsspørsmålet til statsråden er: Er statsråden villig til å evaluere hvorvidt det ligger gode nok tiltak i ventemottaket som stimulerer folk til retur, og som stimulerer til kontakt med hjemlandet som på en bedre måte kanskje hadde motivert til retur?

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen - Fortløpende vurderer vi om de tiltakene vi har er hensiktsmessige. Jeg tror ikke vi skal la det henge igjen i denne salen at hovedproblemet i Lier er at folk som ønsker å ringe hjem for å etablere kontakter som skal sørge for retur, ikke får gjennomført de telefonsamtalene. Jeg tror nok at vi ligger på et langt høyere nivå enn det i vårt arbeid med å motivere for retur. Hvis det er slik at problemet er at man ikke får tatt en telefon, er jeg helt overbevist om at den typen telefoner med glede kan gjennomføres, hvis det kan danne grunnlaget for en frivillig retur. Jeg tror nok vi må innse at for en del av de folkene som bor på ventemottaket i Lier er det ikke mangel på motivasjonsoppfølging fra personalet, mangel på gode formaninger eller mangel på formelle vedtak, men det er mangel på vilje. Det lar seg nok ikke løse så enkelt som å opprette en «hotline» fra ventemottaket til et eller annet utenlandsk land.

Trine Skei Grande (V) - Jeg takker for svaret, og jeg vet at mange faktisk vil bli glade for at statsråden har svart det.

Det andre oppfølgingsspørsmålet går på de som er ureturnerbare, og de som norske myndigheter mener at egentlig kommer fra land vi ikke kan returnere til i dag. Syns statsråden dette er en grei plassering for dem som ikke har fått opphold, og som også fra oss defineres som ureturnerbare fordi de er fra så turbulente områder at det er vanskelig å returnere dem i dag, sjøl om de ikke har rett til opphold her i landet?

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen - Det er det behov for å definere nærmere, for hvis man vurderer det ut ifra at man har søkere som gjør alt de kan for å få til en frivillig retur, bidrar til å avklare identitet, selv bidrar til å søke reisedokumenter og identitetsdokumenter og i så måte samarbeider slik som de skal gjøre etter loven i forhold til retur, er det etter vår vurdering knapt nok noe land hvor det ikke er mulig å gjennomføre returer. Sist jeg spurte var vår vurdering at Cuba kunne representere en utfordring. Nå er antallet asylsøkere fra Cuba veldig lavt i Norge, så det vil ikke løse noe stort problem for oss. Utover det er det mulig å gjennomføre frivillige returer der søkeren bidrar hundre prosent selv til så godt som alle land.