Manglende planer i kommunene?
Janicke Karin Solheim ( på bildet), Tranby, kvinnepolitisk leder i Buskerud SV, stiller her flere kritiske spørsmål til kommunenes manglende oppfølging av regjeringens tiltak vedrørende vold mot kvinner
25. november var den internasjonale dagen "Mot vold mot kvinner". I den anledning er det også naturlig å se på hvordan tilstanden er i eget land, fylke eller kommune. Årets debatter angående seksuell trakassering, voldtekt, kjønnslemlestelse, tvangsekteskap og vold i nære relasjoner, har vist at forholdene ikke er slik vi ønsker.
Kjønnslemlestelse
I Norge er det riktignok en egen lov som forbyr kjønnslemlestelse av jenter/kvinner (Lov 15. desember 1995 nr. 74 om forbud mot kjønnslemlestelse). En ny bestemmelse i loven om plikt til å avverge brudd på loven trådte i kraft 1. september 2004. Plikten gjelder for yrkesutøvere og ansatte i barnehager, barnevernet, helse- og sosialtjenesten, skoler, skolefritidsordninger og trossamfunn.
Kjønnslemlestelse av jenter bryter med en rekke menneskerettigheter, herunder retten til helse (jf. bl.a. FNs barnekonvensjon artikkel 24, FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter artikkel 12 og FNs kvinnekonvensjon artikkel 12).
I slutten av juni i år synliggjorde likevel mediene grove overgrep, i form av kjønnslemlestelse, mot småjenter bosatt i Norge. I etterkant utarbeidet regjeringen strakstiltak for å forhindre kjønnslemlestelse. Det er imidlertid grunn til å stille spørsmål om kommunene har fulgt opp tiltakene fra regjeringen i sommer. Har kommunene benyttet de virkemidlene de råder over for å forhindre slike overgrep? Har kommunene utarbeidet en handlingsplan mot kjønnslemlesting?
Tvangsekteskap
Tvangsekteskap er forbudt etter straffeloven, ekteskapsloven og barneloven. Regler mot tvangsekteskap finnes også bl.a. i FNs kvinnekonvensjon artikkel 16, FNs ekteskapskonvensjon artikkel 1 og FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter artikkel 23 nr. 3, og FNs barnekonvensjon artikkel 24 nr. 3.
Regjeringen har over tid hatt en innsats mot tvangsekteskap gjennom Handlingsplan mot tvangsekteskap og senere tiltaksplaner. Likevel iverksettes tvangsekteskap fremdeles av unge bosatt i Norge. Følgende spørsmål synes derfor relevante: Har kommunene fulgt opp tiltakene fra regjeringen, og benyttet de virkemidlene de råder over for å forhindre tvangsekteskap? Har kommunene utarbeidet en handlingsplan mot tvangsekteskap?
Vold i nære relasjoner
Amnesty International har gjennomført en landsomfattende spørreundersøkelse om norske kommuners engasjement i forhold til vold mot kvinner, og hva slags hjelp kommunene tilbyr kvinner som har vært utsatt for vold eller voldtekt. Rapporten "Glandsbildet slår sprekker" viser at: Anslagsvis 20.000 kvinner i Norge blir utsatt for vold, eller alvorlige trusler om vold, hvert år. 48 % av kommunene kjenner ikke til omfanget av vold mot kvinner i egen kommune. 10 % mener at kvinner i deres kommune ikke utsettes for vold. 95 % har ingen handlingsplan mot vold mot kvinner. 17 % har ikke tilbud om krisesenter. 64 % har ikke tilbud om voldtektsmottak. 95 % har ikke informasjon om hjelpetilbud på noe annet språk enn norsk.
Amnesty konkluderer ut fra dette at norske kommuner mangler vilje til å ta vold mot kvinner på alvor. Organisasjonen viser til at Regjeringen har utarbeidet en Handlingsplan mot vold mot kvinner i nære relasjoner, og ber om at det øremerkes midler og vedtas forpliktende planer på alle nivåer for å gjennomføre denne planen - også på det kommunale nivå. Nærliggende spørsmål er derfor:
Kjenner politikerne omfanget av vold mot kvinner bosatt i egen kommune?
Vet vi noe om antall barn som er utsatt for denne type belastninger?
Er det iverksatt noen egne kommunale tiltak spesielt rettet mot dette problemet - evt. tiltak som også omfatter dette problemet?
Synes politikerne dette er et så alvorlig problem at det bør iverksettes egne kommunale tiltak?
Bør det utarbeides en kommunal handlingsplan i forhold til problemet?
Bør kommunens politikere og administrasjon oppdateres på disse problemene, for eksempel med utgangspunkt i den nevnte Handlingsplanen og Amnestys rapport?
Som kommunestyrerepresentant i Lier forrige periode brakte jeg spørsmålene nevnt ovenfor på dagsorden i august/september i år. Jeg oppfordrer hermed de nye lokalpolitikerne om å følge opp utfordringene.