Jan Erik Vold – en poesiens arbeidshest

Det er ikke så mye å rope hurra for som lærer for tida. Men etter andre og tredje time fredag i kantina på Tranby skole, fikk jeg lyst til å slippe løs et aldri så lite, hurra. Der var Jan Erik Vold.

Jan Erik Vold leser

Første gang jeg så han, var jeg et par år eldre enn tiendeklassingene han nå hadde gitt facts fra kateteret. Det må ha vært i gymnassamfunnet på Ringerike. Dit kom Vold for å snu opp ned på alle innpoda forestillinger om hvordan dikt skal skrives og leses. Han filte ordene over stemmebåndene og lot dem hvisle ut i nasale klagende strømmer.

Programledere med dikt

Men han var vår mann på banen. Det var han vi heia på - vi som så smått hadde festa atombutton’n på duffelcoaten og latt håret krype over skjortekraven. Tida har vist at vi satsa på en vinner. For selv om det fra tribunen har blitt en del hånflir fra menn i grå dress, har han aldri brutt, men gått ufortrødent videre på en poetisk maraton som engang vil plassere han på pallen med de betydeligste litterater i vår tid.

Mer Vold

Men Vold er ingen ensom long distance runner. Riktignok kan han kvittere for dikt i kilometervis, og han har tatt pulsen på den poetiske tidsånden gjennom artikler, essays og anmeldelser i hauger og lass - soloprestasjoner alt sammen, men han vil best bli hjusket for sin sjenerøsitet mot lagkamerater i diktbransjen.

Vold er den store lysmesteren som får de mest uanselige til å funkle. I sommer snakket han til meg om Prøysen gjennom radien mens morgensola krøp inn av et det åpne soveværelsesvinduet. Oddyssevs hjemreise fra Troja er ikke vesensforskjellig fra husmannsønnens seilas på Mjøsa – stor kunst alt sammen.

I kantina

Tidlige antologier av Vold er gjerne illustrert med redaktørens egne snapshot av forfatterne som er representert. Dengang et litterært juniorlag, men Tarjei, altså Vesaas, er med - en individualist som i godt moden alder kom med på teamet. Og tar vi med Rolf og Ernst, henholdsvis Jacobsen og Orvil, ser vi at laget ikke var helt aldersbestemt.

Kort øvelse

Foran elevene virker Jan Erik Vold litt mindre vill en hvordan jeg husket han fra første møte. Han begynner med et høstdikt, ruller gjennom Trikkeskinnediktet og tar med seg Furukonglesang m.m. Mens han med kropp og fot understereker rytmen i strofene, lar han to rastløse øyne flagre over et entusiastisk publikum.

Gode syngedamer

Det tredje øyet ser han med. Det som ligger midt i mellom og like langt fra det ene som det andre. Og ettersom både det ene og andre er prøvd, kan det like godt være en tredje måte. Noe i likhet med det han en gang sa om det døve øret. Det vi hører med, som vi husker. Israelernes massakre av palestinerne i Gaza ligger et sted mellom jul og godt nyttår. I Norge blir to-tredjedeler stadig rikere og på Nærsnes er det fint om sommeren. Inspirasjon får han når lyset treffer glasset på bordet og assosiasjonslenkene rasler nesten lydløst mot større forståelse.

David Rivelsrud

Så gjelder det bare å lære seg å fly. Ikke noe dårlig råd til en generasjon som mange mener lar vingene hvile slapt på en putehaug.

Populær signatur

Vi samla oss litt rundt Vold for å snakke om bokehaugen han hadde tatt med - og i det hele tatt. I bilen hjem setter jeg melodi til Vold-linjene, sju ganger ned og åtte ganger opp. Slett ikke noe dårlig råd til en som vil holde det gående.

P.S. Takk for Ta vare på - diktet. Det bruker jeg ofte. Forresten et godt tips om det skulle være noen som vil si noe hyggelig til sine omgivelser.