Livslang lærer....
- Som fekk en jobb i livet der det inga framtid er, synger Prøysen i ”Griskokk-trøsta”
Her om dagen satt jeg sammen med folk fra bygningsbransjen. Det er alltid hyggelig å være hos folk som ser verden fra en litt annen kant enn fra bak kateteret slik jeg gjør. Jeg hadde merket meg at de fleste, som var omtrent på min egen alder, hadde finere bil enn meg. Og når sant skal sies, virket de også sunnere. Men det siste kan jo ha vært en tanke jeg fikk ut fra hvordan jeg selv følte meg. De hadde alle startet opp som snekkere og latt livet svinge i takt med rentebarometeret og den generelle liberaliseringen på boligmarkedet.
- Skal du gå med hammeren i handa resten av livet? sier en av de tilstedeværende til en vi her kan kalle Ragnar. Ragnar er noen år yngre enn meg og svarer unnvikende på spørsmålet. Jeg forsto nå at alle de andre hadde lagt hammeren på hylla. Det håndfaste redskapet var i stor grad overtatt av arbeidere fra utlandet. De fleste jeg satt sammen med, var byggmestere, konsulenter eller hadde ledende stillinger i et eller annet konsern. Nå var mobilen det viktigste arbeidsredskapet. De hadde gått videre i livet, som det heter.
Jeg trodde først at spørsmålet var myntet på meg, at jeg var den som stod på stedet hvil og ikke hadde hatt særlig oppdrift. For var det ikke slik at jeg som lærer ikke hadde kommet et skritt videre? Jeg er fortsatt i klasserommet og driver fortsatt med elever som ikke helt forstår de mest elementære kjøreregler for folkeskikk. Og i de årene jeg har holdt på, tar det hver gang ca. 12 timer å rette en stilbunke med 26 besvarelser. Jeg bruker ikke noe kortere tid nå på å føre ca. 175 individuelle karakterer med begrunnelse til hver enkelt, enn da jeg som entusiastisk 21-åring hadde min første ungdomsskoleklasse. Heller ikke har det blitt mer lystbetont.
Nå leste jeg i en herværende avis at en 17-åring var tilsatt som lærer ved en skole i bygda. Artig oppslag der du kan du lese hvor greit det er. Å være lærer, mener jeg. Ville du latt deg hjerneoperere eller la skolebussen med barna dine bli kjørt av en 17-åring? Jeg betviler ikke at jenta gjør en god jobb, ung og entusiastisk. Spørsmålet er om hun vil synes det er like gøyalt om 35 år. Med en slik start vil hun raskt få status som veileder, ikke for elever, men for lærere. Nå har visstnok ikke jenta ambisjoner om å bli lærer. Synd, for det er nettopp entusiastene vi trenger, som liker jobben og har et pedagogisk grunnsyn. Stayerevnen har vi naturlig nok ikke grunnlag for å si noe om.
Jeg jobber på kommunens største opplæringsinstitusjon i grunnskolesammenheng med omtrent 430 under opplæring. Oppstarten har vært tung i år. Vi har vært på ville veier, og ledelsen har kommet til at det må hyres ekstra hjelp på kuskebrettet. Coaching kalles slikt, hjelp til selvhjelp, en ekstra hånd på tømmene som skal resultere i kursendring og en bedre skole. Vi har alt vært på første møte der ruta ble gått opp. Veien framover ble beskrevet, og vi har vel bestemt oss for å gå den veien. Knapt noe nytt ble sagt. Det handlet om elevsyn, anstendighet, nærhet og mye arbeid.
For en som har vært med lenge, var det altså lite nytt. Men pedagogikk handler også mye om form. Det spørs hvem som bringer de beste tankene til torgs. Og han som satt foran oss i kantina, hadde denne auraen av magi som kjennetegner all god pedagogikk. Om to år skal ferden være slutt. Da stiger co-driver’n ned fra vogna, og vi skal rulle videre på egen hånd. Men da er jeg på vei ut i pensjonistenes rekker, og om jeg med dét bidrar til en bedre skole, får tiden vise.
Som leseren vil se, har Liernett lagt vekt på andre sider ved skolen enn de nasjonale prøvelser, unnskyld. nasjonale prøver.
Les også: http://www.liernett.no/?artikkel=3347
.jpg)
/wow/Untitled-1.jpg)
