I skyggen av en sommer
“In the lost Childhood of Judas, Christ was betrayed”. (unknown – so far)
.Jeg satt på rektors kontor. Skolen hadde begynt for mer enn to måneder siden, og arbeidsgiver hadde funnet tiden inne til å gi en av sine ansatte en oppstrammer. Situasjonen var ikke ny for meg, og da jeg hadde lest innkallelsen og hva som lå til grunn for møtet, følte jeg meg ut fra tidligere erfaringer temmelig sikker på at det hele ville ende i ingenting.
Alvoret i situasjonen ble understreket ved at tillitsvalgte også var til stede. Skolens inspektør var referent. Saklista inneholdt flere punkter, men det var ett om at jeg skulle ha ytret meg om min egen arbeidssituasjon som umiddelbart påkalte min oppmerksomhet. Jeg skjønte ikke helt hva som mentes med det, men forstod det dithen at jeg hadde påvirket ytringsklimaet på skolen ved å være kritisk til en del av det som ble pådyttet oss vanlige lærere, og som vanskeliggjorde arbeidet vårt i klasserommet.
Det har gjerne handlet om forhold der jeg har ment at ressursene i stor grad brukes på et byråkrati som elevene har liten eller ingen glede av. Dessuten hadde vel et ganske tydelig kroppsspråk fra min side på meningsløse møter, som har blitt tradisjon i norsk skole, blitt tolket som meningsytringer ikke helt etter rektors smak. Derfor skrev jeg en halvannen side lang rapport med kommentarer til akkurat det punktet, lot hver av de tilstedeværende få en kopi. Og leste så høyt det jeg hadde skrevet. Ingen kommentarer.
Rapporten kunne vært et utgangspunkt for en god samtale mellom rektor og en av kommunens mest erfarne lærere, en som etter snart 40 års fartstid i klasserommet ikke har hatt en alvorlig konflikt verken med elever eller foreldre, og som ikke har mottatt en eneste formell klage på en karakter, og det etter å ha hatt elever oppe til eksamen de fleste av årene han har undervist. Men nå skulle det ha kommet klager, eller innspill som det het, både fra elever, kolleger og foreldre.
Det hele var lite konkret. Jeg fikk aldri med meg hvem som hadde sagt hva, og ikke minst hvor. Det var som jeg skulle påføres en diagnose som bare kunne forklares av noen utenforstående, og som jeg i min tilstand ikke var i stand til å begripe. Hvis jeg nå ikke hadde gjort jobben min i forhold til verken elever, foreldre eller kolleger, burde jeg i det minste få komme med en forklaring på hvorfor jeg gjorde som jeg gjorde og få unnskylde eventuelle feil. Det hele hadde noe ”Kafkask” over seg. Det unnlot jeg å nevne da jeg ikke tror han er pensum på de utallige ledersamlingene rektorer nå til dags deltar på.
Jeg vet hva jeg gjør. 40 års virke i skolen har gitt meg noen erfaringer, blant annet den at en klasse er som et orkester der hvert individ er et instrument med særegenheter og kvaliteter som det tar litt tid å stemme opp mot hverandre. Det nytter lite å komme med fastspikra strukturer, skarpe grenser, krav om nulltoleranse og med anmerkningsboka ferdigstilt før første møte med elevene. Jeg har sett nok av lærere som med et slikt utgangspunkt har gått på en smell på vårparten og fått sin tro på menneskets iboende godhet sterkt svekket. Det gjelder å finne tonen. Bare da kan du si når du forlater klassen: ”Takk for en fin tid”, og mange år senere få oppleve gjensynets gleder ved at en elev med et smil sier: ”Husker du……………?
Ute var det grått. Vi var inne i skoleårets beste arbeidsøkt, og jeg hadde alt begynt å tenke på neste time.
Salven var avfyrt fra rektors side, og hvis den var ment å skulle bedre arbeidsforholdet på skolen, var den et bomskudd.
Det som fulgte var som løskrutt å regne. Referenten blandet seg også inn, men for meg ble det mer rør. I et forsøk på å være litt konkret kom rektor med ordene som tente denne kommentaren: ” Du snakker for mye - om deg selv”. Jeg trodde ikke det ville hjelpe om jeg ga en begrunnelse for akkurat det der jeg satt. Jeg var i det hele tatt usikker på rektors motiver for møtet. Hun hadde på langt nær greid å sette en støkk i meg, bare gjort meg litt utrygg. Derfor håpet jeg at det hele snart var over, og jeg kunne gå tilbake til klasserommet.
I lys av de sist ukers grufulle hendelser har jeg reflektert over egen lærergjerning, over hvilke holdninger jeg har prøvd å formidle, og ikke minst hvilke metoder jeg har brukt for å nå målet.
Sokrates ord: ”Kjenn deg selv”, har påvirket mitt virke i blant elevene, og siden vi nå er i antikken, må jeg nevne Platon og hans tro på dialogen og dens muligheter for en fri meningsutveksling i klasserommet. Dette kan være med på å gi elevene selvinnsikt. Kort sagt: En lærer må by på seg selv. Mine tanker fant neppe grobunn i et rektorsinn satt til å gjennomføre et mandat der vett og fornuft ikke alltid er en del av innholdet.
De siste årene har jeg tilbrakt sommerferiene som lærer og reiseleder på en sommerskole for lierelever i Eastbourne . Midt på dagen har jeg gjerne noen timer elevfri som blir brukt til avislesing på stranda. I fjor sommer kom jeg over en artikkel skrevet av en av Englands fremste psykiatere. Den handlet om lærerens oppgave i en verden der et stadig økende antall ungdommer faller fra i vanlige sosiale relasjoner og blir borte foran dataskjermene. Nerdene, ”the Loners”, skaper seg en verden fri for mennesker med hjerte og sjel.
Svaret hun ga fritt gjengitt her, var: Som lærere skal du gi elevene historiene dine, aktivisere det vi alle har felles, det å være menneske, bruke erfaringene og pedagogisk kompetanse til skape et fellesskap i klasserommet. Klassesamtalen blir viktig. Den binder elevene sammen og kan skape en felles forståelse for klassiske og tradisjonelle verdier.
I dag blir stadig mer av tiden på skolen brukt foran pc’n. På sett og vis har vi løst et pedagogisk problem, det har blitt roligere i klasserommene. I hvert fall så lenge oppslåtte lap-topper dominerer utsikten fra kateteret – en stilltiende våpenhvile bygd på: ”If you shut up, we shut up”. Til og med et ufrivillig ”blip” fra en maskin kan avstedkomme misbilligende blikk fra elever som er blitt forstyrret i å være intenst opptatt til stede hver på sin klode.
Satt på spissen er vi lærere redusert til treningsledere. Vår oppgave blir å sørge for programmer som senere skal brukes som dokumentasjon for at tilbudet er gitt. Prøver du deg som formidler, kan du lett bli beskyldt for å ”showe” og bevege deg inn på entertainernes enemerker. Det er kanskje derfor sangen i stor grad har stilnet i norsk skole?
Jeg er ute av skolen nå. Kanskje litt feigt å gå av i en alder av 62, burde heller stått på og vært med i den kampen samfunnsviteren Rune Slagstad så inderlig ønsker seg: Den at læreren må ta igjen styringa i klasserommet.
Men før jeg forlot arbeidsplassen min, fikk jeg en attest som fyller meg med glede, vemod og ikke minst en følelse av at alt ikke har vært forgjeves.
Stian er alltid pen i tøyet og fører et distingvert språk: ”Du skal bli pensjonist, Thorvald, men du ser ikke særlig gammel ut.” Takk, men jeg er gammel inne i hodet mitt, og dessuten litt sliten.” ”Du skal bli bestefar også?
”Ja, det gleder jeg meg til.” Jeg kjenner en hånd på skuldra, en typisk Stian-gest. ”Da må du fortelle noen av historiene dine til barnebarna. Lykke til, Thorvald.”
