Leder
Noe om tillit og ansvar
Senioruniversitetet i Lier er en institusjon som fortjener litt mer oppmerksomhet. Jeg har med interesse lest høstlista med foredragsholdere de flittige seniorene på ”universitetet” har greid å trekke til Lier. Sant å si gleder jeg meg litt til å bli gammel nok til å kunne være med på møtene som holdes på Menighetshuset i Lierbyen en tirsdag i måneden.
Nå sist var det Richard Herrmann. Bare navnet vekker gode assosiasjoner til lange stunder ved radioen uten et forstyrrende musikalsk avbrudd. Bak mikrofonen Richard Herrmann, mannen med den uforlignelige reportasjestemmen. Like gjenkjennelig som et vakkert musikkstykke. En språkets komponist. Hos han går rytme og innhold sammen i en harmonisk og spennende enhet. Vi husker reportasjene og kåseriene. De var med på å gi oss en kjærlighet til alt engelsk, og vi følte stolthet over at våre røtter hadde forgreininger til kulturen på dette snodige øyriket sånn i utkanten av Europa.
Senere kjøpte vi bøkene. Først tre med hvite permer. Julegaven i henholdsvis 1967, -70 og -72. Jeg har dem i hylla, ei med plasttrekk. Jeg bruker dem ennå som referansebøker når jeg skal oppdatere meg på engelsk skikk og bruk på godt og vondt. Dette var før lydbøkenes tid. Men vi hørte forfatterens stemme i hodet og leste bøkene som en dirigent leser partituret i garderoben før en stor konsert.
Blant engelsklærerne på min arbeidsplass ble det ikke en gang registrert at Richard Herrmann var i bygda. Og hvem hadde anledning til å gå og høre han i arbeidstida. Og hvilken arbeidsgiver kunne se verdien i at noen av oss skulle bruke tilstedeværelsestida til å høre på Richard Herrmann. Om du likevel hadde forlatt arbeidspulten din et par timer den aktuelle tirsdagen, kunne du risikert å bli trukket i lønn og truet med disiplinære forføyninger.
Lite hadde det nyttet å si at foredraget hadde ladet batteriene dine for en stund, gitt deg inspirasjon og latt deg få tilbake litt entusiasme som så sårt trengs blant mange lærere i dagens skole. Det ser ut til at du ikke skal delta i noe du selv mener kan være deg til nytte i arbeidet. Det kan virke som om lærere med lang erfaring fra klasserommet ikke skal få uttale seg om hva som kan ha en heldig pedagogisk virkning.
Ikke for det. I løpet av de sist årene har vi vært utsatt for mange slags foredragsholdere eller rettere sagt motivatorer, som forteller hvordan vi skal bli entusiastiske arbeidstakere. Men jeg mistenker dem først og fremst for å være ute etter å tjene gode penger på at vi skal bli lojale medarbeidere, en del av nettverket der arbeidsgiver sitter i midten og trekker i trådene. For min erfaring er at disse tidens menn og kvinner utenfra ikke kommer som et krav fra grasrota. I fjor brukte vi en hel dag på en foredragsholder fylt av flat og søtladen hverdagsfilosofi. Han kunne fortelle meg at jeg var en snurper. I denne sammenhengen synonymt med sutrer. Det viste han ved fakter og grimaser som absolutt var en standup-komiker verdig. Jeg vurderte han da også som en slik, både når det gjaldt form og innhold.
Så har vi hatt Ingebrikt Steen Jensen på besøk. Det eneste jeg husker er hvor forundret jeg som lærer var over at Jensen kunne tjene så mye så raskt på å formidle noe jeg i hvert fall anså som tvilsom pedagogikk. Og det til en forsamling som nikket og applauderte, lo av vitsene og til slutt gikk fra "coole" Jensen uten å ha ytret en eneste motforestilling. Det var nesten som i en ungdomsskoleklasse dagen før karakteroppgjøret. Men slikt gjør en mistenksom. Forklaringen til entusiasmen fins vel i at det er lite karrieredrivende å sette spørsmålstegn ved det vi får tredd nedover hodene våre.
Så er det de interaktive kursene der vi selv skal skrive på lapper hva vi er gode til. Delta i rollespill med skrudde problemstillinger der det som skal gjenspeile virkeligheten blir absurd og flaut. Hvor nyttig er det at lærere som har undervist mer enn en mannsalder i ungdomsskolen blir jaget rundt i rommet med en papptallerken på ryggen? Meningen er at den skal fylles med positive meldinger fra kollegaer.
Det er på tide at det som i eventyret til H. C. Andersen kommer inn et sannhetens ord fra en gutt på sidelinja. Disse ekspertkommunikatorene skal selge oss en livsholdning. Vi skal inspireres til å tenke nytt og visjonært. Sammen skal vi meisle ut visjonen som så stolt kan henges i nærheten av skolens inngangsparti.
Ingen skal være i tvil om hvilke mål vi arbeider mot. Hver gang vi sitter sammen for å prøve å huske visjonen, lage ny eller forandre den, må jeg nærmest ufrivillig tenke på: ”Arbeit macht Frei”, ordene kommandant Rudolf Höss lot plassere over inngangen til Auschwitz. Aldri har vel ords manglende evne til å uttrykke en sannhet kommet bedre fram.
Richard Herrmann refererte fra et land med lange demokratiske tradisjoner helt tilbake til Magna Charta på 1200- tallet. Et solid fundament for utvikling av mangfold og egenart. Derfor kom han med historier om folk som gjerne stod litt på siden, og som var litt motstrøms. Men som nettopp derfor var kittet i en samfunnsstruktur der mindretallet lykkeligvis var en naturlig del av helheten.