Minneord: Stian Søderholm
Det vil alltid være en stol som står tom når familien samles ---
Søndag 27. mai tok ditt liv brått slutt i en utforkjøring med bil. Du hadde vært på et hyggelig lag, og var på veg hjem. Du kom aldri frem.
Vi visste ikke at vi kun skulle få låne deg i 31 år, det var ikke slik vi hadde sett for oss fremtiden.
Du hadde så mange planer, så mye som fortsatt var ugjort. Det er derfor så ufattelig at du nå er borte for alltid. Minnene om deg vil alltid leve videre i oss som er igjen.
Du hadde en naturlig plass sammen med oss da jeg og Thor Espen giftet oss, og senere fikk barn. Du var en kjempe stolt onkel, og hadde dresset deg opp før det første møtet med Casper på sykehuset.
Jeg gledet meg veldig til å kunne gjengjelde støtten når det ble din tur til å gifte deg og få barn, men slik skulle det ikke bli. Du har alltid hatt et spesielt godt lag med barn, og jeg er overbevist om at du hadde blitt en fantastisk pappa. Du viste deg i hvert fall fra din beste side når du var sammen med barna til vennene dine, og ikke minst når du var sammen med Casper.
Vi har som søsken flest hatt noen krangler. Når vi fortsatt bodde hjemme var det mest krangling om hvem som skulle ta oppvasken, den type husarbeid hatet vi nemlig begge to.
Vi har alltid vært veldig forskjellig, du var en stille gutt som sjelden gjorde noe for å sette deg selv i sentrum, mens jeg er utadvendt og veldig skravlete. Jeg begynte tidlig å bli rastløs og nysgjerrig på omgivelsene, mens du var veldig hjemmekjær. Du var, som gutter flest, litt treg i utviklingen, for din utforskningstrang kom først skikkelig i gang i 20-årene.
Vi fikk aldri det helt nære søskenforholdet, ettersom vi var så forskjellige typer mennesker, men vi stilte alltid opp for hverandre. Jeg brydde meg om deg og jeg tror du også brydde deg om meg, selv om det ikke ble sagt i klare ordlag.
Du fortalte sjelden mer enn høyst nødvendig, og jeg må le når jeg tenker tilbake på hvordan jeg og mamma pleide å lirke informasjon ut av deg. Allikevel hadde vi noen gylne øyeblikk hvor vi delte tanker og erfaringer i fortrolighet, bare vi to. Disse øyeblikkene setter jeg stor pris på, og vil ta godt vare på.
Du var en utrolig oppofrende person, og stilte alltid opp når noen trengte din hjelp. Du var en befriende enkel person å ha med å gjøre, alle visste hvor de hadde deg til enhver tid, derfor fikk du også en stor vennekrets. Selv om du var en rolig person var du aldri redd for å si ifra dersom du mente noe var galt.
Etter at det første sjokket har lagt seg, er det alle de gode minnene om deg som sitter igjen. Det vil alltid være en stol som står tom når familien samles, og det kommer til å ta lang tid før jeg slutter å vente på at du plutselig skal dukke opp ved grytene til mamma.
Hvil i fred, kjære bror. Du er dypt savnet.
Silje
.jpg)
.jpg)
.jpg)
