Jeg klarer det sjøl
Ukens petit er skrevet av Siri Walen Simensen, Egge, reporter i ukebladet Hjemmet
Er det noe min gamle mor fremdeles elsker å minne meg på, så er det at de to første ordene jeg sa i en sammenheng var: ”Klarer sjøl!” For en småbarnsmor kan et barn med sterk vilje og denne innstillingen være en krevende utfordring, i hvert fall når man har det travelt om morgenen og det er snakk om å få på poden klærne. Trassalderen får en uoverkommelig dimensjon når barna er født med en vilje av jern.
Selvfølgelig ble mine barn som meg. Jeg hadde ikke sjans’ til å få dem til å forstå at det iblant er lurt at mamma eller pappa hjelper til. Alle som har tviholdt på et barn som står som en spent bue, fordi barnet skal klare sjøl, vet hva jeg snakker om. Iblant hadde jeg lyst til å grine av oppgitthet over at mine unger var så sta.
Å være selvhjulpen og mestre ting har alltid ligget som en drivkraft i meg, men på et eller tidspunkt begynte jeg å nyte at det var noen områder jeg ikke behøver å være så flink i – som når det kom til å klippe gress, bytte dekk eller bære inn ved. Jeg har jo en mann, må skjønne. Å være kvinne og unngå å kunne visse ting, er i grunnen ganske behagelig.
Men en sommer mannen ikke var hjemme da gresset ble for langt, irriterte jeg meg over at omgivelsene var så sjuskete. Jeg fant ut hvordan klipperen virket, og satte i gang. Resultatet: Pen plen og enorm selvtilfredsstillelse! Nå klipper jeg gress rett som det er – før mannen i huset rekker å tenke at det er på tide. Fin trim, tenker jeg.
Bære inn ved har jeg gjort gjennon hele vinteren, etter at jeg leste en bok om å komme seg opp av sofaen. Der stod det at slike løft er vel så gode som å trene med manualer i helsestudio. Resultatet: Overrasket mann og deilig selvtilfredsstillelse.
Vi bor på et småbruk, langt oppi skogen, med en bakke så bratt og lang at det er et mareritt når vinteren byr på kulde- og varmegrader om hverandre fra dag til dag. Husbonden var på seminar da alt var som verst, og gode råd var dyre. Mannen som strør, hadde fått ødelagt strøkassen. Hva gjør man da, når barna skal på skolen?
Før jul hadde vi besøk av noen vennepar, og en av de mannlige gjestene sa at det ikke gikk an å bo slik vi bor uten å vite hvordan du legger på kjetting. Jeg følte meg i sannhet veldig truffet. Kjetting? Riktignok hadde jeg et sett, men de har aldri vært borti min hånd. Jeg har jo en mann i huset.
Da jeg stod der og ikke visste mine arme råd, kom jeg på var husvennen vår sa, og jeg kjente den samme trassen som gang etter gang lurte meg til å gyve løs på ting i barndommen. ”Jeg tror ikke at du klarer det!”, sa en slem stemme i hodet mitt. Visst skulle jeg klare! Så jeg gikk ut og hentet boksen med kjetting. Inni lå det en bruksanvisning.
Jeg hater bruksanvisninger. Jeg, som elsker å lese og tilegne meg nye ting, har sett på det som grenseløst kjedelig å se på punkter og tegninger, på alle slags språk. Men altså, jeg gjorde det. Og jeg la på kjetting. ”Klarer sjøl!”, tenkte jeg, og ga meg ikke. Da de endelig var strammet og på, kjørte jeg rett ned til naboen og ba han om å inspisere. ”Så flink du er!”, sa han og var tydelig imponert. Morgenen etter kjørte jeg barna ned bakken, med en skeptisk sønn i baksetet. Han var redd kjettingene ikke var satt godt nok på, og at de skulle falle av. Ha-ha – falle av. Tenk å tro at jeg ikke kan!
Sms’en til min bedre halvdel lød som følger: ”Nå trenger jeg deg snart ikke til noen ting!” Ikke helt sant, men dog. Nå gjenstår det å lære å kjøre traktor