Tid og lydbildet

- Tid, sa en barndomsvenn av meg for mange år siden ---
– Tid, gjentok han. Vi snakket om framtida. Jeg skjønte hva han mente. - Hvordan skal vi bruke den økte fritida? Allerede da var stress i ferd med og bli brukt som en litt negativ betegnelse for ensidig travelhet og opptatthet. Arbeidstida skulle reduseres på grunn av økt effektivitet. Femdagersuka ble etter hvert innført. Med mer fritid fant mange ut at det var så mye som kunne gjøres og skulle gjøres, og helst på den nye fridagen.
Med kortere arbeidstid og lengre fritid, ble selve lydbildet også, selv på bygdene utenfor de store bysentra, også endret. Og den endringa kom langsomt uten at vi kanskje registrerte det. Og om man reagerte på de langsomme endringene med en slags indre protest, hva hjalp det? ---
På mitt hjemsted ble likevel stillheten nokså ofte brutt. Tog, damplok og motorvogner, lyden av sirenene fra trevarefabrikken når karan skulle spise eller skulle slutte dagen. Først klokka halv tid, når det var tid på å ta fram termosen og mateskan. Karan satte seg ned utenfor fabrikkokalene, sommers tid. Det var heller ingen arbeidsmiljølov som krevde spiserom, så det ble nok spist ved maskinene og inne i skurene om vinteren. Klokka ti lød sirena på nytt; på tide å fortsette 8-timersdagen. Langsomt og disiplinert vandra de inn igjen. Ingen sto med stoppeklokke for å måle effektiviteten.
Et annet lydsignal var klokka på stabburet på storgården ved riksvei 50. Men den klang først kl 12, da husfuen og tausa eller tjenestejenta hadde ”meddagen” klar for bonden, drengen og arbeidsfolka, og klokka to da de måtte ut på jordet igjen – Men klokka seks om ettermiddagen hadde liksom klokka en munter tone, som varsla at det var tid til begynne og begi seg --- langsomt mot gården --- Kveldmaten stod klar på langbordet på det store kjøkkenet i trønderlåna---
Innimellom i sommerhalvåret ble stillheten brutt av et annet lydbikde, mellom lydene av tog, lastebiler og busser. Det var tautende kyr på beite og en og annen vrinskende hest.
Stillheten om morgenen, på de store fridagene om våren 1, mai, festdagen for arbeiderbevegelsen og 17. mai, for alle som kunne krype og gå, ble avbrutt grytidlig, i sjutida. Det var kaldt, gjerne bare et par minus. Blåfrosne fingere, noter som blafret i vinden var en utfordring å holde styr på for både unge og eldre musikanter – Lyden av eget horn føltes pinlig, hvis man spilte feil – men i brøkdelen av et sekund var du over i de neste utfordringene, samtidig som et hull eller en ujevnhet i asfalten kunne velte både deg og selvtilliten. Å spille i korps kunne by på stressproblemer --
Men programmet med klokkeslett på festdagene kunne tolkes som veiledende. Storbonden spanderte frokost 17. mai, men på 1. mai var han passiv. På mine trakter registrerte jeg ikke at bøndene jobba intens, nærmest for å markere at 1. mai ikke var deres dag --- De markerte det med passivitet og stillhet ---
En arbeidsglad mann i familien har sagt følgende flere ganger: - Jeg starter aldri opp motorsaga før klokka ett. Jeg respekterer kjerketida! ---
En eldre og nostagisk mann som meg som minnes femti - og sekstitallets langt mer behageligere lydbilde enn i dag, skulle ønske at flere tenkte som min kjære venn. Med så mye mer fritid, skulle det være mulig få gjort det mest nødvendige også i helga, selv om man innvilger seg en lang og god, og avstresset pause på vår felles hviledag ---
Ha ei god og stille helg!