Med Grimsrud på Rørosbanen
”Mitt eventyrlige Lier” er en av flere bøker Per Grimsrud har skrevet med forellinger, dikt og eventyr fra Lier
Grimsrud er forfatteren som bruker novelleformen til å skrive historie. Alt tidlig følte han en forpliktelse overfor gården og bygda. Han måtte tidlig overta, og det i en tid som vel ikke var den beste for norsk landbruk, eller norsk næringsliv i det hele tatt.
Jeg er igjen imponert over Grimseruds fortellerevne. Han er forfatter og kaster seg hemningsløst ut i skriveriene enten det gjelder dikt, sanger prologer eller fortellinger. For det er ganske frimodig å skrive en sang til Gartnerhallens 40 års dag til melodien ”Rett som ørnen stiger”, slik han gjør det i ”Mitt eventyrlige Lier”. Og det er den jeg satt på Rørosbanen og leste.
Det er noe livsbejaende over Grimsrud. I motsetning til mange norske forfattere som fikk et strøk av melankoli ved at de ga fra seg farsgården til fordel for skrivinga, hadde Grimsrud gjort et valg som ga han ro i sjelen og mulighet til uhemmet å kunne glede seg over tilværelsen.
Både i innhold og form speiler han livet i ei Østlandsbygd på 1900- tallet. Dialektbruk og setningsrytme gir boka autentisitet og kler innholdet som består av små tildragelser og episoder rundt en gård som til sammen utgjør Grimsruds liv. Han lager et ekte, varmt og godt portrett av onkel Per, og han skriver om turen til Sørumssetera der han gjør samtalene virkelighetsnære og tilforlatelige, og avslører stor observasjonsevne hos gutten som fikk være med på ei seter som i dag er borte. En historie kaller han, ”Fra min egen billedbok”. Og det er nettopp fra sin egen billedbok han øser. Hver dag har et høydepunkt, en haraunge i bringebæra, en elg på linna, ei katte på tunet i samspill mede skjærene, alt sammen betraktninger over dyrenes egenart og oppførsel.
Boka inneholder mye lokalhistorie som rent faktamessig kan halte i et dokumentarhistorisk perspektiv, men som fenger leseren og setter tankene i sving på en helt annen måte enn tørre leksikalske fakta. Han har milde kommentarer til utviklingen, men surmuler ikke over det som er blitt borte ettersom framskittet har gått over bygda.
Han viser at det er fullt mulig å glede seg over det enkle livet i et komplisert forbrukersamfunn. Det er livsfilosofi i det han skriver. Det gjelder å være nysgjerrig på livet og glede seg over ”Det store spelet”, for å bruke en tittel fra en annen forfatter som vel på sett og vis sleit med akkurat det.
I historien om ”Smeden og flaggstanga” kommer dikteren best til sin rett. En fornøyelig historie med personer med karaktertrekk som absolutt må sies å være allmennmenneskelige og der også intrigen er overførbar. Og det er gjort med humor og varme slik Grimsrud har for vane å gjøre det. I diktene kler han hverdagen i festdrakt og lar hverdagsmennesker tre fram i lyset. Ujevnt, ja vel, men Grimsrud er ikke redd for å stille seg lagelig til for hogg , og det er opp til leseren å sette fokus.
Jeg følger landskapet fra togvinduet. Geitramsen rammer inn kulturbeitene. Velstelte gårder i ly av grå fjell og dyster skog. Et og annet fraflytta bruk, en falma, salrygga driftsbygning innimellom furuleggene eller ute i myra. Jord var verdigrunnlaget landet skulle bygges på da Grimsrud vokste opp. I ei tid da veien til Amerika var stengt, familiegården var delt både to og tre ganger, og primæringene trengte ikke lenger så mye håndmakt. Slåmaskin og hesjetråd var standard nå. Bureising med statlige midler skulle hjelpe arbeidsløse idealister til å funne seg et utkomme i det som var igjen av norsk jord. Med stubbebryteren og grøftespaden gikk de løs på hogstfelt og myrer. Her skulle det bli kulturbeite og potetland.
Kanskje er det i takknemlighet over at han kunne overta noen mål av Norges jord, der grønnsaker og bær snart skulle råde grunnen, at han med så stor varme beskriver Lierbygda og menneskene der?
Jeg regner med at boka kan fåes ved henvendelse til Historielaget. Og kanskje også på Bygdetunet der utstillingen "Da klokka klang" er åpen hver søndag i sommer.
Les også: http://www.liernett.no/?artikkel=1388