Sambygdingen, Gert Nygårdshaug, med nye bok

Klokkemakeren , ei bok til glede og ettertanke. Nyt den gjerne med et lite glass genever i høstsola. Det vil være helt i forfatterens ånd.

En noe kryptisk slutt gjør at jeg langt fra føler meg sikker på at konflikten, som har drevet handlingen i boka framover, er løst når siste ord er lest. Men det kan jo hende jeg ikke helt har forstått dybden i det Nygårdshaug skriver. Bortsett fra det har jeg hatt stor glede av å lese ”Klokkemakeren”.

Nygårdshaug har tydeligvis kommet seg over ergrelsen han må ha følt da plottet som han vel hadde klart i tankene, ble snappet fra han og publisert i Da Vinci-koden.
 Sånn i farten kan jeg huske å ha lest i overkant av 10 bøker av Nygårdshaug, antakelig under halvparten av hans rikholdige  produksjon innenfor mange sjangre.

Nygårdshaug er en stor forteller, og i ”Klokkemakeren” legger han en vakker ramme rundt et bilde med mange dystre ingredienser. Vi går fra mørke til mørke her på jorden, og det er hva vi får ut av den korte stunden vi eksisterer mellom mørke og mørke igjen, som er er viktig.

Boka kan leses på mange måter. En samlivsekspert må gjerne bruke ekteskapet mellom urmaker, eller helst klokkemaker, Melkior Mussenden og matematikklektoren, Mathilde, som et lærestykke i hvor fint to tilårskomne mennesker takler hverdagen  etter et  langt ekteskap sammen.

Men for å si det litt banalt, boka  er også historien om hva som kan skje når vi satser på biffproduksjon i stedet for dyrking av korn; og også  hvor galt det er å la laksen meske seg med ti kilo av hva jeg vil kalle artsfrender før den som en-kilosfisk havner på middagsbordet vårt.

I boka kommer katastrofen i form av et gigantisk hull ikke langt fra familien Mussensdens vakre hage, en metafor på hva som kan skje når vi går utover naturens bestemmelse for oss. At det er USA med tilhørende lakeier, som er skyld i djevelskapen, synes jeg er ganske opplagt etter hvordan forfatteren ordlegger seg. Dypest sett er dette ett en roman om Tiden, som i følge Nygårdhaug ikke er noe annet enn det vi puster inn og ut. Men som et begrep i tilværelsen, kan den komme i ulage når vi tukler med naturen for øvrig.

Tiden er plutselig ingen linjær størrelse i boka.  Folk eldes eller blir yngre alt etter som, helt i utakt med hverandre. Det sosiale fellesskapet trues med å gå i oppløsning.

Når Nygårdshaug bretter ut sine store kunnskaper om klokker kalendre og urkulturenes tidsforståelse, går det litt tregere også for meg. Jeg blir satt litt tilbake. Urviserne går litt saktere, for å holde oss til sjargongen i boka. Og hadde det vært litt mer tak i meg, hadde jeg satt meg  bedre inn i materien, som vi sier. Kanskje kommer jeg til å gjøre nettopp det?

Nygårdshaug briljerer ikke med kunnskapene sine. Alle faktaopplysningene og fremmedordene kommer aldri som koketteri og jåleri fra hans side.

Det tok litt tid før jeg oppdaget fraværet av punktum i boka. Språket glir likevel lett og uanstrengt, og arkaiske ord og uttrykksformer hindrer ikke framdriften. Dessuten er semikolon et mer eksistensielt utpust enn punktum, eller "full stop" som vi sier på engelsk. Det endelige punktum kommer uansett. Tenk på dommedag! Men vi kan få den utsatt, og sant å si var det akkurat det Nygårdshaug lærte meg denne gangen.

God fornøyelse!