For folk flest

Folk flest er ikke hva de en gang var, mener ukens petitskibent Truls A. Hallingstad, Nordal

 De er ikke så alminnelige og grå som før. Jeg er ikke lenger sikker på at folk flest finnes. Men det må de jo gjøre, det er dem som drar gallupen opp på partibarometeret. Det er vel også folk flest som drar til Syden i flokk og følge.

   Hvor er den ellers, den grå masse av folket? – Hvis jeg skal si hva jeg tror, så er det også dem som reiser med nattbuss. De og skoleungdom. Mer typisk enn med nattoget. 

   Nylig var jeg igjen på lang natts ferd med en av disse ekspressbussene. De går landet på langs og tvers, dessuten ut av landet. For et drøyt år siden benyttet jeg et slikt tilbud fra Oslo til København. På den turen var folk flest overveiende mørke og hadde mange barn med som sov og forholdt seg rolige til vi nådde Kongens by ved sekstiden.

   I det hele tatt – på nattbuss sovner folk flest. Sittende i ubekvemme stillinger på setet de har betalt for, eller kveilet på to seter om det er god plass om bord, sover de seg gjennom natten og et mørklagt landskap. De later i det minste som de sover, og er i alle fall stille i solidaritet med de sovende. Jo, det må være på nattbuss en finner de typiske ”folk flest”. Tett på.

   Riktig nok blir bussen først halvfull, ved at i alle fall de som reiser alene prøver å sikre seg begge setene som sitt revir, og siden uten synlig glede rydder det ledige og overlater det til en nyankommen. Dette synes å være et kjennetegn som hefter ved folk flest.

   Innenlandsturen nylig gikk til Sogn over Hemsedal. Det var midt i uken og de reisende kunne breie seg i setene. Da det bar mot snaufjellet var jeg våken, eller våknet av vindkastene som tok tak i bussen. I mørke og snøkave nådde vi kolonnen av vogntog som ventet ved Bjøberg, - lang, lang rekke, grå i det hvite. Baklyktene lyste rødt.

   Brøytefolkene hvilte i brakka. For halvannen time siden hadde de fulgt østgående buss over fjellet, også da med en hale av vogntog etter seg, nå var det ut igjen, og ny tur over.

   Brøytebilen starter. Den er bygd for, og utstyrt for, å holde høyfjellsveien åpen og farbar under alle forhold. Bussen følger tett på. Etter kommer kolonnen, bakerst enda en brøytebil for å sikre at alle er med over. Det blir ujevn fart, stykkevis går det greit med god sikt, men så kommer det kast med snøfokk så tett at ingen kan se hvor veien er. Da må farten ned mot null. Fjellet er farlig i snøfokk og kuling, men med vår tids redskap og utstyr holdes veien farbar.

   Nedover svingene fra Galdestølen reiste brøytebilen fra oss. Bussen og kolonnen var berget, og ved Borlaug ventet en ny, lang rekke vogntog på eskorte østover.