Herren er allestedsnærværende

Vi må prioritere.

Det er ikke hver dag det kommer storbesøk til Sylling, og i hvert fall ikke flere på samme dag. Det skjedde på torsdag. Da var Tuimani-group fra Afrika i aulaen på Sylling skole. Alle som opplevde gruppen denne torsdagskvelden, var enige om at et mer fantastisk show vel knapt har blitt vist i bygda, noe vi her i Liernett gjerne underskriver på. Sognet nord i kommunen hadde også bispevisitas sist uke. Laila Riksaasen Dahl var på besøk.

Samtidig med arrangementet i aulaen hadde kirken friluftsgudstjeneste på Svangstrand med både prost og biskop i tillegg til den lokale presten. Oppmøtet på stranda var dårlig, det var lite som tydet på at en representant for en av de øverste i folkekirken skulle være med å forrette under gudstjenesten.

I aulaen på Sylling skole var det heller ikke helt fullt. Sylling er kanskje ikke stort nok til å ha to arrangementer på samme tid samme dag. Derfor tror jeg kirken hadde tjent på å ha lagt gudstjenesten på stranda til et annet tidspunkt og heller oppfordret folk til å slutte opp om arrangementet i aulaen. Jeg er sikker på at både biskopen og prosten ville ha takket ja til en invitasjon hvis de hadde fått en innføring i hva det hele dreide seg om.

Ikke for å kaste glans over arrangementet, men rett og slett fordi de begge er opptatt av de tragediene som tross alt er bakgrunnen for det jublende showet. Dit kunne de ha kommet uten uniform og bispestav, funnet en plass sammen med folk flest og etterpå deltatt i meningsutvekslingen som en slik forestilling utløser. Da hadde begrepet folkekirke fått en mening.

Når jeg en gang i blant er innenfor såkalte statskirkelige sirkler, har jeg følelsen av å oppholde meg i en sekt. Den følelsen hadde jeg også på stranda nå sist torsdag. Under prekenen vandret ikke bare tankene bort fra det som foregikk, men også blikket søkte langs åsene nordover.

Aldri har vel Gud vært mer nærværende i bygda en den gang Ogwyn George fra en istykkerskutt, brennende Sunderland over Finnemarka falt 1200 meter og landet i djupsnøen inne Maidalen. Med ordene ”God, if you want me now, you can have me!” gjorde han skogskaren og redningsmann, Johan Bråthen, oppmerksom på at det var liv i stupmørket inne på skauen natta mellom 9. og 10. april 1940. Slikt skaper gudstro.

Helt til stede var vel ikke Vår Herre den gangen han lot Sverre med geriljahæren sin vinne over kong Magnus i slaget ved Hørthe bro for 830 år siden - som hvis ikke Altanåsen hadde ligget i veien, ville vært synlig fra der jeg stod på stranda. Kanskje var det ved denne første seieren på norsk jord, Sverre fikk festet den klaven rundt kirken som seinere verdslige regimer så gjerne brukte når de ønsket å legge bånd på den.

I dag er kirken utestengt fra mange av de arenaene der den tidligere kunne utøve makt. At den nå har fått en viss fullmakt til å styre i eget hus, behøver langt fra bety at den kommer noe nærmere den folkekirken kirkens damer og menn snakker om når de beskriver Statskirken. Kirken har stadig gått på akkord med seg selv for å kunne nyte godt av de fordelene det er å være under statens beskyttende vinger.

Kirken er blitt maktesløs, og som sådan er den også kommet med mer i takt med sitt opprinnelige jeg. Et slikt utgangspunkt bør få kirken til å bli mer lyttende, være mer der folk er og akseptere at livet er mangfoldig, og at det kan leves på så mange måter.

Jeg synes i hvert fall Den allmektige burde rådet sine hyrder på jorda til å ha loset flokken sin til aulaen på Sylling skole sist torsdag kveld.

Les også: Weben er barnas naturlige arena