Kontrafaktisk historie

Langlesing på en regnfull søndag. Hvis ikke ………………så hadde............. På fint kalles det kontrafaktisk historie. Til daglig bruker vi metoden til å forklare at det ikke helt gikk vår vei.

At han var 90 og fortsatt aktiv i det lokale historielaget i Pevennsey på sørkysten av England, syntes vi var imponerende. Men at han også hadde vært på stranda i Dunkerque i mai- juni  1940, fikk oss til virkelig å bli interesserte. At han skulle vært i Norge i mars 1940, satte møtet men den spreke krigsveteranen i ettertankens lys.

Jeg har vært avisløs et par uker. Den jeg deler avisene har vært borte en tid og tatt med seg abonnementene. Men det har gått helt fint. Jeg har startet dagen med en rask gjennomgang på nettet. Og på den måten skummet fløten av langt flere aviser enn de jeg til daglig pleier å få i postkassa.

Så har jeg også sluppet å lese meg gjennom bilag og magasiner der innholdet ofte er så uinteressant at det eneste som kan øke spenningsnivået er å lese det som står opp ned. Men jeg har fått god tid til å reflektere over sommerens opplevelser og fått mer ut av hverdagsopplevelsene, som det tross alt er flest av.

Det var mens jeg satt slik og glodde ut i lufta at jeg mintes Geoff Dent, krigsveteranen som skulle vært sendt som soldat til Norge i mars 1940. - I mars, tenkte jeg, og startet en mental opprydding i mitt noe soloppheta hode. Det måtte ha vært april.

Jeg sjekket notatene mine, hadde vært nøye med at viktige detaljer fra en førstehåndsberetning fra en som hadde vært på ”The Beaches of Dunkerque” ikke skulle bli offer for min dårlige hukommelse. Men nei, det jeg hadde skrevet samsvarte med mitt mentale notat.

Vinterkrigen mellom Sovjet og Finland raste, og England og Frankrike var klare til å gå inn på finnenes side, men for seint. Finnene aksepterte russernes fredsbetingelser, og troppeskipene ble liggende i britisk havn. Hva hadde skjedd om  England og Frankrike hadde åpnet en front i Norge eller Sverige på det tidspunktet? Hadde krigen da blitt en krig mot bolsjevismen, hadde Churchill blitt statsminister i Storbritannia, og hadde Tyskland invadert Frankrike? I hvert fall hadde det neppe blitt noe av den katastrofale unnsetningsoperasjonen England satte i gang i forbindelse med det tyske angrepet i vest.

Hvordan ville det lite kampvillige norske offiserskorpset stilt seg hvis kampen skulle føres mor bolsjevismen? I 1940 var betydelige deler av den norske hær oppmarsjert i Finmark ved grensa mot Sovjet. I sør viste mange offiserer manglende kampvilje og unnfallenhet i møte med en ofte underlegen, men kampvillig tysk hær.

Geoff havnet i saniteten som bårebærer i Nord Frankrike. På et tidspunkt var det bare et jorde som skilte han og de fremadstormende tyske panserstyrkene.

Tilbaketrekningen går hals over hode. Det brenner overalt, krigsmateriell av alle slag ligger strødd., bombene regner. Flere enn 300 000 franske og engelske soldater er presset sammen på stranda. Da stopper de tyske panservognene. Nødvendig vedlikehold, heter det. I dag mener mange det var på direkte ordre fra Hitler at det avgjørende støtet uteble. For han måtte Storbritannia gjerne ha sin kolonier og ”Rule the Waves”, for den saks skyld. For Tyskland var det viktigere med Lebensraum i Europa.

En fred på vestfronten forsommeren i 1940?

Jeff husker den kaotiske evakueringen. Han har fått med seg noen glass plommesyltetøy, som han rundhåndet delte ut da han kom i land på sørkysten av England. Der blir han noen måneder i påvente av invasjonen som aldri kom. Han blir plassert på et troppetransportskip og tilbringer flere måneder om bord før han havner i Nord Afrika.

Han er med i slaget om El Allamein, men blir mest flyttet rundt fra stasjon til stasjon i Midt – Østen der folk knapt har registrert at det er krig. Men hvor et fillete Union Jack viser at britene har vært der i årevis. Forsterkninger blir hilst velkommen, men da som spillere på det lokale rugby -eller cricket laget, eller som en del av det sosiale fellesskapet med en ”gin and bitter” i messa.

Geoff tjenestegjorde seks år i hæren. År han skulle brukt til å ta de første stegene på karrierestigen, som han sier. Hæren var et godt universitet, et sted der Geoff er overbevist om at han lærte mer om menneskenes gode og dårlige sider enn hva han kunne gjort noe annet sted.

Sommeren 45 har han sitt siste oppdrag som oppasser i en fabrikkhall i Belgia der nedskutte engelske fly, som det lå tusenvis av spredt rundt på bakken i Tyskland og nabolandene, ble lappet sammen med et håp om at de skulle nå hjemlandet på egne vinger. Mange tyske krigsfanger var beskjeftiget med arbeidet, og en av dem kommer med følgende uttalelse en dag han står bøyd over vrakrestene. - Dere vant krigen, all right, men jeg skjønner ikke hvordan dere greide det. - Jolly good fellow, ler Geoff og stikker til meg et hefte i det jeg er i ferd med å gå.

På forsiden leser jeg: "Taking the Rough with the Smooth. 1939- 1946. A boring Old Sod Remembers – just". - Det var  godt det gikk som det gikk i 45, tenker jeg.