Ruuds språkskole, nesten to tusen liunger har vært med

Stoppenlæreren, Kjartan Ruud, har reist 34 ganger med ungdomsskoleelever på språkskole til den engelske kanalkysten. De aller fleste gangene til Eastbourne. Årets tur skulle være den siste. Den ble imidlertid så vellykket at han regner med at det blir på’n igjen til sommeren og dermed feiring av 35 års jubileum.

Elevfri søndagsfomiddagpå pub

Vi er framme. 38 niendeklassinger, nesten alle fra Lier, står utenfor lokalene til Eastbourne Rugbyklubb. Garderobene er i første etasje og møtelokalene i andre. Der fins det også en imponerende premiesamling og bak et gitter, bar med alle rettigheter. Utenfor fins mål på mål med engelske plener klare for fysiske utskeielser. På en formiddag med gråvær og vind er det firbeinte kjæledyr, små og store som har mest glede av det velfriserte dekket.

Alle elevene samlet utenfor rugbyklubben

Inne er det ikke helt rent. I garderoben henger skitne shortser, og deler av gressmatta er dratt inn på betonggulvet etter siste trening. Typisk engelsk. Kanskje det? Og derfor er vel undervisningslokalene midt i blinken for elever som skal lære om England og skikk og bruk blant øyfolket. For 34. gang er Kjartan Ruud på språkreise med liunger. Nesten to tusen har vært med opp gjennom årene.

Undervisning i rugbyklubbens lokaler

På de siste reisene har det vært med barn av foreldere som har deltatt, og som nå mener det er barnas tur. Før avreise har elevene fått vite hva de kan vente seg, spesielt i forhold til hvor og hvem de skal bo hos. Alle skal fordeles på engelske familier. Etter et døgn hjemmefra får nykommerne bekreftet hva Kjartan har sagt om et og annet hundehår på toasten, kattehår i corn-flaksen, bløte senger og ikke eksisternde dyner. Men samtlige får praktisert språket. Engelskmennene er nysgjerrige, spør om det ene og det andre. Sofaen foran TV’n i ei ofte røykfylt stue blir gjerne stedet for engelsk småprat.

Tina og Josefine med Carol, cool vertinne

Kjartan

Kjartan samler elevene på Oxford Circus

Kjartan skulle gjerne brukt grøntanleggene rundt klubbhuset mer. Nå blir det helst til at han viser nødvendigheten av god balanse og riktig beinføring i bowlinghallen. Perfekt fore-hand og back-hand blir vist på tennisabanen utenfor. Egentlig kunne han ha drevet det til noe innnenfor idrett. Mannen innehar tre nordiske veteranmesterskap i spyd. Når han flyr utenlands hender det spydet følger med som spesialbagasje, langt fra passasjerkabinen der det i hendene på en terrorist kan forårsake en spektakulær flykapring

PÃ¥ oppdrag i London

Alt på folkeskolen var han i landstoppen i fridrett. Liten ball, 60 meter høyde og lengde, klassiske øvelser på krets –og landsstevner. Kjartan vokste opp på Nakkerud, tettestedet mellom Drolsum og Tyristrand med vakker utsikt til Holelandet på motsatt side av Tyrifjorden. Men på begynnelsen av femtitallet var ikke den grissgrendte bygda stedet for lagidrett. Kjartan trente for seg selv. Kunsten å forsere hekker øvde han inn på tjuvlånte fiskekasser satt på høykant på et jorde. Kastarmen er medfødt og på alle typer sletter med fri sikt på ca femti meter, kastet han selvspikka rognspyd i en vakker bue gjennom lufta. På stranda lå kastesteiner som havnet i fjordens mørke etter å ha vært et øyeblikk i Kjartans høyre hånd.

Tina, London skyline fra toppen av St.Pauls

Men det Kjartan hadde I bein og armer, manglet han heller ikke i hodet. Der var både vett og forstand. Han var språk – og historieinteressert, spesialiteten er idrettshistorie. Hjemme har han en påbegynt hoverdfagsoppgave om idrettsfronten under krigen. Ingen ble pådyttet unødig lærdom på landsbygda i 50 åra. Engelskfaget hørte ham først om i sjuendeklasse, og for at ikke skolegangen skulle få en bråstopp etter folkeskolen, måtte Kjartan toge til Hønefoss to ganger i uka for å plukke opp den engelsken byskoleunga hadde på timeplanen om formiddagen.

Sandra, Stine Marie og Marianne tett innpå engelsk kultur ved Bodian Castle

Det ble engelsklinja på gymnaset og historie, engelsk og tysk på universitetet. Dermed var Kjartan en ettertraktet filolog som etter hvert skulle spre kunnskapene sine utover elever i den nystarta ungdomsskolen på Stoppen. - Jeg reiste en del i studietida. I Tyskland på motorsykkel og i England med bil. Dessuten studerte jeg noen måneder i Cambridge. Ikke akkurat reiser på linje med dannelsesreisene som er en viktig del av utdannelsen til barn av den engelske overklassen, men jeg lærte at forståelse for fremmmede språk og kulturer sliter du deg ikke til på skolebenken. Kanskje det var en dannelsesreise for allmuen han hadde i tankene da han var med å arrangere de første språkreisene til Brighton?

Marte og Lisa starter dagen med kokalaviser

Så ble det Eastbourne. En by på kanalkysten, med victorianske hus og sea front, der pensjonister i strandstoler nyter frisk sjøluft og tilfeldige solglimt, antakelig en mer fristende aktivitet enn språkundervisningen lierelevene får på rugbyklubben - midt i sommerferien og all ting. Kjarten har oversikten, han får forklart det viktigste uten at feriefølelsen blekner. Historiske begivenheter mykes opp med anekdoter og små pussigheter som særpreger den engelske væremåten. - Så var det londonturene, listen carefully. Kjartan har tjuefem minutter. Mer tid har han ikke til teorien som skal gi elevene nok bakgrunnsstoff til å greie tre turer til London. Alle med forskjelllige opplegg, men shopping står på dagsorden til alle. Ingen formaninger, ingen ferdigtrykte ark med detaljer. Likevel blir det notert flittig, navn, undergrunn og møtesteder. – Og husk ingen går alene, avslutter Kjartan. Og dagen etter på kvelden, etter en lang dag i metropolen møter 38 til avtalt tid i menneskemylderet på Oxford Circus. – Alle har hatt en fin dag? Good! Fiolett linje til Green Park, så blue linje til Victoria. Kom igjen. Kjartan langer ut. - Fra engelkpensumet hadde jeg med meg mange vedtatte sannheter om engelsk ridderlighet, sportsånd og gode manerer. Jeg husker de første gangene vi krysset Themsen, vi klappet. Alle var preget av stundens alvor. Jo, jeg terper mye på excuse me, sorry og please. Ord som ikke betyr noe særlig før du slutter å bruke dem.

Den koselige engelske landsbyen

Kippling og Galsworthy fra engelskbøkene fortalte ikke hele sannheten. Det som mangler greier kanskje halvfull engelsk ungdom å formidle når de etter diskotid på kvelden brøler bloody Germans etter lierelevene. Hver kveld er Kjartan på gata i Eastbourne på den tida utestedene stenger. Og der er alltid kjente fjes som haster av sted for å rekke siste buss hjem, og han får også gjerne et kjapt vink gjennom et opplyst bussvindu. Alt i orden. I tillegg til vanlig undervisning har elevene prosjektarbeid. Grupper på tre og fire har i oppdrag å intervjue, undersøke trivselsfaktoren i byen, følge med i lokalavisene og på forskjellige måter dokumentere kjente severdigheter. Noen har oppdrag langt borte fra byen. Derfor må Kjartan fylle opp bilen og dra ut på landsbygda der landsbyene er omgitt av grønne marker med beitende sau, steinhusene har stråtak og pubene stoler med tusen år gamle merker etter soldatene til William the the Conquerer. Det blir liten tid til framføring, men elevene sitter igjen med tekster og tegninger som viser at de har fått med seg mer enn kjøpesentre, discos og pommes frittes. På turens nest siste dag er evaluering eneste post på programmet.Dette skal ikke gjøres etter treningkastmetoden. Eleven må skrive, og det kommer 38 forskjellige svar – som alle peker i samme retning: ”Fmilien var hyggelig snakket mye engelsk, maten sånn middels og utfluktene helt topp. Vi kommer igjen.\\\\\\\\\\\\\\\" Enda er det fem uker igjen av ferien. Mange reiser hjem bare for å snu og sette kursen sydover. Og i ettertid vil noen se tilbake på sommeren 2004 og si: Da var jeg tre uker på språkreise i Easbourne på sørkysten av England – så var jeg visst noen uker i Syden.

Heidi ved Tower Bridge

The Carpet - vakkert blomsterarrangement langs sjøftonten i Eastbourne

Kim Ronny - en mann for sin kilt

Tur til Beachy Head

Union Jack