Disiplin, respekt og tradisjoner

Femten år gamle Ramneet Kaur fra Punjab imponerte tranbylærere og kommunalsjef Kirsten Bøckmann

Hvordan reagerer skolefolk når de får høre av en 15 -årig jente fra Punjab at skolen de driver har store mangler?

Ramneet Kaur hare vært halvannet år i Norge, og er nå elev i mottaksgruppa på Tranby. I forrige uke ga hun et samlet lærekorps på Tranby med rektor og kommunalsjef på første rad tips om hva som kan gjøres bedre i norsk skole.
- Norske elever mangler respekt for lærerne. Lærerne må hver time be elevene om å være stille. Mange norske elever sier også stygge ting om lærerne. Det må bli mer disiplin i skolen.

Dette var noe av innholdet i den tankevekkende leksjonen hun ga om sin egen bakgrunn og om hvordan hun opplever det å være innvandrer i Norge. Som åtteåring mistet hun faren, og  framtida i Punjab var usikker. Moren giftet seg på nytt og flyttet til Norge. Disiplin og respekt for tradisjoner hadde hun lært før hun kom til Norge. Faren hadde vært bonde, og tradisjonen tro måtte hun ta sin tørn ute på markene for å få endene til å møtes. Men i stedet for senere å ta avstand fra hardt slit under en brennende sol, ga erfaringen derfra henne en kjærlighet til jord som hun mener vil følge henne livet ut. Derfor ønsker hun seg en liten hage her hun er nå, og drømmer om en jobb ved siden av skolearbeidet der hun skal kunne praktisere sine ferdigheter på jorda.

I Punjab brukte elevene uniformer på skolen. Der skulle ikke forskjeller komme for tydelig fram. Hun er sikh og hver morgen på skolen begynte med et religiøst rituale der sangen og musikken betydde mye. Denne høytidelige morgenstunden syntes hun var så fin at det var sangerinne  hun aller først ønsket å bli. På landsbyskolen var det lite for elevene å hjelpe seg med utover lærebok, blyant og papir. - Vi fikk ikke lov til å bruke kalkulator eller regelbok. Vi måtte bare pugge. Datamaskiner visste vi godt hva var, men på skolen ble de ikke brukt. Kanskje er det et tankekors at de mest krevende og kompliserte oppgaver innenfor data i dag gjerne løses av indiske eksperter. Likevel roser hun de norske lærerne sine. – De er veldig flinke og tålmodige, sier hun Hun er til en viss grad et produkt av hva norske lærere har kunnet gi henne, og et bevis på at den som følger med i timene og gjør lekser får mye ut av norsk skole.

Det var da også jentas evne til å ta til seg lærdom som fikk lærer David Rivelsrud  henne til å stå fram og fortelle om bakgrunnen sin og sitt inntrykk av Norge. Og det gjorde hun så godt at rektor Per Nordbø mente alle lærerne på skolen måtte få del i det hun hadde å si. Dessuten  kalte han opp kommunalsjef, Kirsten Bøckmann slik at hun kunne legge inn noen godord om mottaksgruppa på Tranby hvis det skulle bli snakk om nedskjæringer neste år.

- Jeg er mest norsk nå, sier Ramneet. Hun bruker norske klær og er blitt glad i både kjøttkaker og geitost. - I Punjab må jenter på min alder hjelpe til på kjøkkenet Det er en tradisjon jeg har tatt med, og nå lager jeg ofte mat til familien min. Men det er mye bra ned Norge. Det beste er at folk kan realisere drømmene sine her. Og det er så mye frihet her. Norske jenter kan i alle fall  velge hvem de vil gifte seg med.

Lenge ville jeg bli pilot, men det var kanskje drømmen om å kunne fly som fikk meg på slike tanker. Nå tenker jeg mer på å bli advokat, og så liker jeg å reise.
Det ideelle for henne vil da kanskje være å bli advokat på internasjonalt nivå med eget fly,,  trivelig hus  og stor kjøkkenhage. Det er ikke bare det at hun snakker norsk, hun har en stemme og en måte å være på som får oss til å lytte. Det er som hun legger en sordin på de store svingningene som er så karakteristisk for norsk talemål. Og når hun kritiserer, gjør hun det med et velmenende smil som forsikrer oss om at alt er i beste mening og  til vårt eget beste.

Hun har god kontakt med venner i Punjab, skriver jevnlig og bruker også telefonen flittig. -Et vennskap forplikter og skal vare livet ut. Verre har det vært å finne venner i Norge. - Jeg ønsker meg mest av alt en god venn her. Jo, alle er hyggelige, men det blir bare med, hei, og hvordan går det? I Norge har dagboka  vært min beste venn hittil.

Mange av dem jeg går sammen med på skolen bruker my tid på dataspill og filmer. Jeg bruker tid på å snakker med moren min, og da snakker vi om hvordan det var i India,  om familien og hvordan slektningene mine har det.
I tillegg til norsk snakker hun engelsk, pinjab , hindi og urdu. Nå håper hun at hun om ikke lenge skal legge fransk til den lista.
Et gammelt indisk ordtak sier: Greier du å sette plogen i jorda i Punjab, kan du pløye overalt i verden. Vi som har møtt Ramneet har fått bekreftet sannheten i ordtaket. Kanskje kan det være nyttig å finne fram til noen av våre egne, pusse støvet av dem og se om de har noe å fortelle rastløs norsk ungdom anno 2006.