Kjersti Wold på Tranby

Niende november var forfatteren Kjersti Wold på Tranby bibliotek Der ble hun intervjuet av Kjersti Sofie Løvåsdal Halvorsen fra 9. klasse på Tranby ungdomsskole

Les også: http://kjerstiwold.no/kw/

Wold på Tranby

«Det er mange jeg syns er veldig flinke, og når jeg ser opp på veggen her på biblioteket og hvem dere har hatt besøk av, så er det jo mange flinke norske,» sier Kjersti Wold og ser opp på veggen over oss, en lang rad av forfattere som tidligere har besøkt Tranby Skole.
«På barnelitteratur, så er jeg veldig opptatt av Roald Dahl, jeg syns han er fantastisk. Og på voksenlitteratur, så har man Sigrid Unsedt, for eksempel, hun syns jeg er en stor, stor forfatterinne.» Mange av elevene i åttende klasse på Tranby skole har akkurat sittet ytterst på stolen og lyttet til Wold lese fra sin aller ferskeste bok – med stor innlevelse. Og det var ganske tydelig blant elevene hva de syntes.
«Det hender jeg involverer elever, ja, når jeg skal skrive en bok, og at de kommer med forslag og sine erfaringer og sånn, og det er veldig gøy når de har bidrag.» Wold har opp gjennom forfatterskapet holdt utallige skrivekurs for barn og unge – men også mange andre forskjellige yrkesgrupper.
«Jeg syns for eksempel det er gøy å jobbe med lærere, for de liker å prøve nye ting, og... de er ikke så redde, og de er ofte glad i språk og det å uttrykke seg. Jeg syns også det er veldig spennende å jobbe med prester som skal lage prekner i kirker, og illustatører har det også vært gøy å jobbe med, de skal lære seg å skrive tekster til bildene sine.» Kjersti Wold smiler og retter på håret. Men har hun noen gang oppdaget en forfatterspire blant kursdeltagernene?
«Ja, det har jeg. Det er noen ganger jeg oppdager at: «oi, her er det jo åpenbart et talent!» og jeg har også hatt folk på skrivekurs som har blitt forfattere etterpå.»

Wold har i følge henne selv nesten alltid visst at det var forfatter hun ville bli. Da hun var liten så hun for seg seg selv i et stort fabrikklokale, fortellende historier og fortellingen inn i en trakt. På den andre siden kom bøkene ut, fiks ferdig.
«Jeg begynte først med å bare dikte opp historier og syntes det var veldig morsomt, og var litt sånn i underholdningsbransjen i gata der jeg bodde, og det var ved å lage historier. Så har jeg alltid vært veldig glad i å skrive opp i gjennom hele skolegangen min, men min aller første tekst... da var jeg nok rundt 19 år, tenker jeg, da jeg skrev min første novelle sånn på fritida. Det var sånn det startet.» Hun forteller at mannen til læreren hennes var forfatter. Wold skrev lange stiler med masse innhold, men mye gramatikk å rette, likevel hadde hun gode karakterer. Hun forklarer at hun ikke er helt sikker på hva hun ville drevet med hvis hun ikke brukte såpass mye tid på å nettopp være forfatter.
«Ja, det er vanskelig å svare på. Tja, det er ikke så lett å si. Det har jeg ikke tenkt på. Noe kreativt i hvertfall!»

Den første boka, «Sarahs stemme», kom ut i 1988.
«For meg så var det en kjempeskuffelse, desverre,» forteller hun.
« - for den ble seende så veldig annerledes ut enn det jeg hadde tenkt meg. Jeg hadde sett frem til dette her magiske øyblikket, hvor jeg skulle liksom: «wow, min egen bok!», og så ble det feil farge og dette fotografiet som vi skulle ha på forsiden ble helt feil klippet til, og ... Det var en nedtur, rett og slett!» sier hun og ler godlynt.
«Jeg skrev jo først for voksne, og regner meg fortsatt som en sånn blandingsforfatter,» forklarer hun.
«... så dette med barnebøker kom mer inn etterhvert, etter at jeg hadde skrevet voksenbøker i noen år.»

17 bøker har det blitt, etter et nesten 20 år langt forfatterskap. Elleve av dem er skrevet alene, og seks stykker sammen med andre, blant annet illustratører. Etter debutboka i 1988 har hun vært med på en utgivelse nærmest en gang i året.
«Det er veldig, veldig sjelden jeg får skrivesperre, men det hender at jeg har hatt noen perioder med lavt bluss på inspirasjonen, men jeg er ganske lett antennelig,» sier hun og ler før hun fortsetter:
«Jeg får fort inspirasjon og noen ganger har jeg disse tidsfristene eller deadlinene som gjør at jeg bare må,» forteller hun og legger trykk på det siste ordet.
«Jeg har noen skriveteknikker som gjør at jeg kommer i kontakt med et materiale eller noen historier som ligger og slumrer i meg. Det er noe som heter «friskrift» som går på å skrive i tidsintervaller. Man skriver og skriver og skriver uten å stoppe og da kan man komme seg over noen barrierer. En skrivesperre er ofte fordi man har blitt så streng mot seg selv at man ikke får gjort noe. Men når man skriver friskrift blir man litt snillere mot seg selv, og da kan det komme ting som man har lyst til å skrive om.» Etter tredjeboka «Reisesirkel», begynte Kjersti Wold å skrive og utgi en hel del barnebøker.
«Noe av grunnen til at jeg har syntes at det har vært morsomt å drive med barnebøker er at jeg etterhvert ble mamma selv, og det brakte meg nærmere det med å skrive for barn.» Så er da mye av det hun har skrevet selvbiografisk på dette punktet?
«Jeg har skrevet noe selvbiografisk, men det er kanskje bare... 5% av hele forfatterskapet mitt.»

«Jeg har jo jobbet litt med dramatikk, men det er stort sett prosa som jeg skriver, og jeg skriver så og si aldri lyrikk, så det er nok prosa som er min sjanger. Og jeg liker godt noveller. Barnebøker er jo romaner, i alle fall mange av dem ... Jeg liker mye forskjellige ting, jeg, jeg liker å veklse!» sier hun og smiler. I hovedsak har Wold skrevet romaner, både for voksne og barn, og det har blitt mange, gode bøker.
«Det syns jeg er vanskelig å svare på. Jeg får av og til det spørsmålet, men jeg vet ikke. De er så forskjellige. Det er så forskjellig å skrive for barn og å skrive for voksne, noen er litt humoristiske, noen er mer alvorlige. Jeg ser dere har denne novellesamlingen som heter «Prinsessene lander» og det er vel en bok jeg godt kan stå inne for,» forteller hun når jeg spør henne om hvilken bok hun mener er den beste hun har skrevet.
«Er det ei bok som har betydd mye for forfatterskapet ditt?»
«I boka «Reisesirkel» som jeg har skrevet, der skriver jeg om akkurat det, ei bok som har betydd mye for meg. Da har jeg valgt meg ut en bok som heter «Kassandra,» av en tysk forfatter som heter Kristian Wolf, men det er en historie som går tilbake til mytologien og det gamle Hellas, noe som alltid har fascinert meg. Så denne historien som dere hørte i dag, eller i alle fall deler av den, har også et mytologisk utgangpunkt. Det har denne «Kassandra» også.» Boka Wold leste fra tidligere på dagen omhandler også mytologien. Det er tydelig at dette er et interessant tema for forfatteren. Boka (som foreløpig ikke har noe navn) handler om fjorten ungdommer i Athen som skal ofres til et uhyre i en labyrint. Fortellingen er sterkt inspirert av den gamle mytologiske myten og uhyret Minotaurus og kong Minos, men Kjersti Wold har laget en egen vri på det. Mer skal vi ikke fortelle om det, bortsett fra at åttendeklassingene på Tranby ba henne lese mer og mer fra boka.
«Boka er så godt som ferdig,» forteller hun.
«Det er bare igjen å rett opp noen få ting før den skal i trykken.» Derfor fikk også elevene være med å påvirke tittelen. Det var mange forslag.
«Hva slags prosjekter har du på gang nå om dagen, bortsett fra boka du leste fra?»
«Ja, nå skal jeg i gang med en fagbok, og så håper jeg å kanskje kunne skrive en ungdomsroman fra krigen.»
«Hva med «Nettopp Jensen»?»
«Nei, det er fem bøker, og nå er denne serien avsluttet, for nå har han gått ut barneskolen, så nå forlater jeg ham, på en måte. Han går ikke videre over på ungdomsskolen.»

«Det heter seg at det bare er syv historier i verden,» forteller Wold.
«- og de fortelles igjen og igjen. Jeg syns det er vanskelig å vite hva som er mine temaer, men jeg liker nok godt å skrive om ting som handler om forholdene mellom mennesker.» Menneskene rundt henne inspirerer henne også til å skrive – og til nye karakterer i bøkene.
«Det hender de dukker opp, ja. Men det er ikke sånn at når jeg møter noen tenker jeg at «denne personen vil jeg inpireres av», men i det jeg skriver kan det være karaktertrekk eller en side av en person som dukker opp.»
«Hva inspirerer deg til å skrive?»
«Det kan være veldig forskjellig,» sier hun og ramser opp.
« - det kan være ting jeg leser, eller ting jeg drømmer om natta, det kan være fra reiser jeg har vært på, eller det kan være plutselige tanker som bare detter ned i hodet på meg.» Hjemme hos seg selv sitter Wold og skriver i et ombygd, lite sykkelskur.
«Jeg greier ikke å skrive på hoteller, eller andre steder, jeg må være hjemme i den lille skrivestua mi,» forteller hun og ler.
«Jeg har aldri hatt en fast jobb. Jeg har gjort litt av hvert, jeg har vært kokk, aktmodell, grapefruktplukker, jeg har jobbet litt på sykehjem... En gang, da jeg var litt lei av å være forfatter, søkte jeg på en fast jobb. Og den fikk jeg ikke,» fortalte hun til elevene tidligere på dagen. Og det var jo heldig for oss, for hvis ikke hadde vi gått glipp av mange fantastiske bøker, og et hyggelig og spennende forfattertreff.