Hvordan lage nyheter av ingen ting?
Oppskriften for ei suksessfull mediebedrift.
Lierposten skriver i siste nummer at ordfører Ulla Nævestad skriver i en petit på Liernett at hun har fått et forenklet forelegg for å ha snakket i telefonen mens hun kjørte bil. Dette blir på forsiden presentert som en nyhet under overskriften ”Ordføreren fikk bot”. De følger opp med store deler av side 2, ei side som i følge god gammel avistradisjon forbeholdes kommentarer til det viktigste som har skjedd i nedslagsfeltet siden sist.Nå kunne vi argumentere at ordføreren fikk et forenklet forelegg og ikke bot. Det er dog ikke saken. Saken er at redaksjoner landet rundt sliter med å fylle avisa med annet enn reklame. Nettet gir enorme muligheter, blant annet kan man gjennom andre medier fange opp saker, tidsnok til å rekke deadline.
Dette er ikke noen forherligelse av Liernett, vi gjør det samme selv. Ikke fra Lierposten naturlig nok, der finner vi bare opptil ei uke gammelt stoff, ofte det noen andre skrev ei uke tidligere – opptil 2 uker gammelt stoff med andre ord – resirkulert. Egentlig handler ikke dette om Lierposten heller.
Vi gjorde mer eller mindre det samme da vi tygget opp en uttalelse fra samme ordfører til Drammens tidende og lagde sak om plassering av et eventuelt polutsalg i Lier.
Egentlig er vi glade for at vi har Lierposten. Det er hyggelig å møte Stein Styve ute på bygda til en liten lokaljournalistisk prat. Det er også interessant å se hvordan blekkpressen vinkler saker vi selv har jobbet med. Vi synes også at det er moro at papirentusiastene for første gang skrev ordet liernett i avisa si, etter bare 5 år med ukentlige møter bygda rundt.
I redaksjonen har vi et søkesystem som tipser oss hver gang noen skriver om Lier. Dette gir oss tips om saker vi ikke visste om. Noen ganger er vi så late at vi bare skriver om hele saken og publiserer, uten å tilføye noe vesentlig. På samme måte finner vi våre egne saker drøvtygget hos for eksempel DT. Slik jobber pressen.
Hva gjør så journalistene? Når jeg blar til siste side av Lierposten skjønner jeg hva den konstituerte redaksjonslederen egentlig mente når han kalte blekka si for pengemaskin noen uker tilbake. Det er navngitt seks medarbeidere, hvorav en journalist. Han er i tillegg titulert frilans. Stein Styve lager mange fine saker, men journalister er ikke lenger så viktige i ei mediebedrift.
Det er dette som er den fjerde statsmakt, den som setter dagsorden og er ei vaktbikkje overfor politikere, byråkrater og forvaltning. Mediekonsulenter, grafisk formgiver, redaktør, salgsleder og en bitte liten dæsj journalist. Mon tro hvem som reiser rundt og lager nytt stoff? Mange skylder på Internett når de skal forklare hvorfor andre medier ikke lykkes. Jeg synes det er nærliggende å skylde på mangelen av interessant stoff, uavhengig av medium.
En god sak har alltid interesse, uansett innpakning. Å lage fem høns av ei gammel fjær er bare harelabb, og selv om harelabber var etterspurte i gamle dager, den gang man trodde de brakte lykke med seg, skal det mer enn fordums storhet til for å holde liv i ting som var interessante før en gang.
Kanskje vi i framtida må lette på ræva og gjøre noe aktivt for å spore opp de gode sakene? Kanskje må vi selv ta tak i samfunnsutviklingen og lage godt stoff? Det ville kanskje tatt debatten litt videre fra å diskutere om det er best å lese godt stoff på papir eller nett, eller om man noen gang kan tørke seg bak med et digitalt medium når man går tom for papir på hytta.
Og ta nå ikke dette for kritikk av ei relativt bra lokalavis som genererer økonomi nok til å gi dem et budsjett som er 40 ganger så stort som det vi klarer. Det står respekt av det, og vi er som sagt ivrige lesere av Lierposten.
.jpg)
