Og engler daler ned i skjul.

Jeg sitter med en varm kopp kaffe og nyter noen grader minus, mens jeg tenker på det som kunne vært.
En gang trodde jeg på saker og ting. Jeg trodde på konge og fedreland, på det gode i mennesket og på slekters gang. Nå har jeg sluttet å tro på ting og tang. Det er ingenting som slår enkel apati i slutten av desember. Plutselig synes en litt absurd hendelse i hverdagen mer meningsfylt enn både slekters gang, Jesus og nissen.Jeg sitter som sagt ute med en varm kopp kaffe. Det er kaldt i lufta og en kjølig trekk minner meg på manglende hår og får meg til å savne ei lue. Ikke en million kroner, men ei enkel lue. Det fikk jeg ikke til jul, selv om jeg hadde skrevet lue med blokkbokstaver på ei uendelig meningsløs ønskeliste. Jeg føler meg litt som Øystein Sunde her jeg sitter, jeg har roterende barskap med rød lanterne, vinkelsliper og nesehårsfjerner. Lue hadde vært bedre.
Jeg er altså ferdig med årets julegaveutveksling. Jeg har klart det kunststykket å kjøpe gaver til slekta, selv om alle har alt de posibly kunne ønske seg, og jeg etter som åra går får mindre og mindre fantasi. Jeg sitter på en naken benk med en kopp kaffe og nyter et øyeblikk i slutten av desember. Tjueen prosent oksygen gir mer glede enn gavene under treet. Jeg trenger ingen verdens ting, jeg ønsker meg ingen verdens ting – om noe ønsker jeg at jeg hadde færre ting. Ikke fordi jeg er antimateralistisk, på langt nær, jeg synes bare det er slitsomt å tørke støv at dingser jeg aldri bruker.
Så her sitter jeg med en kopp plain kaffe og nyter godt avkjølt oksygen i slutten av desember. Jeg har ikke vært noen steder, jeg sitter på verdens minst spennende sted og ikke skal jeg noe spesielt. Det verste er at jeg ikke savner noe heller. Foran meg roter ei gammel dame i en container. Hun har slitte Addidas joggebukser og uflidd hår. Kanskje hun er 60 – kanskje mer. Etter jeg har fått summet meg roter jeg fram de pengene jeg har og teller opp en snau hundrelapp. De pengene ville sikkert reddet jula for en stakkar, uten problemer med Jesus og Julenissen og hundrevis av nedstøvete dingser.
Dama spiser ett eller annet. Det er ganske rart å se et menneske i probably dyp nød, rote rundt i en container, mens jeg sitter og nyter en trefire kuldegrader og nipper kaffe. Jeg ser en gang til ned på den tynne bunken med sedler. Tør jeg gå til henne og gi dem bort? Når jeg ser opp er hun borte. Jeg sitter igjen ensom på en kald benk og drikker kaffe, mens jeg prøver å finne mening.
Når jeg senere sitter hjemme og skriver om dette, har jeg igjen problemer med å se mening i jula. Jeg har alt og mere til. Det eneste jeg mangler er et støvkorn av mening. Kanskje kunne jeg ha satset mer på å være snill. Jeg kunne ha brukt litt av mitt overskudd på småfuglene eller gamle damer som roter i containere. I mens drikker nissen sukkervann og presten holder tradisjonene i hevd – opplagt uten noen som helst dypere mening. Han er så til de grader opptatt av tradisjon at all verdens mening forsvinner rett opp, gjør et kast og forsvinner.
Å se ei gammel dame på søken etter mat i en sølvgrå container er ganske interessant. Absurd nok finnes det mennesker som ikke tar del i overskuddsamfunnet (meningsløssamfunnet). Jeg sitter og kikker ned på en tredjedels kaffekopp og en tynn seddelbunke, og innser med ett at muligheten til å hjelpe et menneske er vekk. Ikke fordi jeg er glad i disse snaue hundre kronene. Kun fordi jeg i min uendelige dumhet var for sjenert til å reise meg opp og strekke fram ei hånd.
God jul – og nøl ikke med å fortelle meg om jula og hvorfor vi egentlig feirer denne i kommentarfeltet under. Spesielt interesting ville det vært om en tradisjonsbærer, en nisse eller en guds mann kunne gi meg et halmstråd her.