Ikke noe med sex å gjøre
- Tenk om jeg kunne bedt henne med på skitur, skriver ukens petitskribent Gunnar Langsrud på Beito.
La oss i dag slå opp i Lukas 10, 30-35, men bli nå ikke urolige, jeg skal ikke gå teologene i næringen, jeg akter bare å bebyrde leseren med en for meg overraskende mening om "sjel". For bare kort tid siden visste jeg ikke at jeg hadde en i det hele tatt.
Men først var det ligningen om den barmhjertige samaritan: "En mann gikk fra Jerusalem til Jeriko, og han falt blant røvere, som både kledde av ham og slo ham og gikk bort og lot ham ligge halvdød. Men det traff seg så at en prest dro samme vei, og så ham, og gikk like forbi. Likeså en levitt; han kom til stedet, gikk frem og så ham, og gikk like forbi. Men en samaritan som var på reise, kom dit hvor han var, og da han så ham, ynkedes han inderlig. Og han gikk bort til ham og forbandt hans sår og helte olje og vin i dem, han løftet ham opp på sitt eget dyr og førte ham til et herberge og pleide ham. Og da det led mot neste dag, tok han to penninger frem og ga verten og sa til ham: Plei ham, og hva mer du måtte koste på ham, det skal jeg betale deg igjen når jeg kommer tilbake".
Denne lignelsen hos Lukas tyder klart på at adferdsmønsteret før i tiden var ganske likt det vi er blitt vant med. Jeg skal gi et eksempel: En ettermiddag møter jeg en loslitt kvinne i overgangen mellom Bergen Storsenter og jernbanestasjonen. Hun er 20 år gammel, har ikke noe sted å bo, mangler penger til mat; og spør om jeg har noen kroner å gi henne. Min første tanke er å "ta en spansk en" og si at kontanter har jeg dessverre ikke på meg. Men Kongens ord om at vi må våge å snakke sant, dukker atter en gang opp i minnet; så jeg svarer som sant er at jeg har penger, men ikke ønsker at de skal brukes på narkotika.
Men jeg er i et overdådig humør; har vært vestpå en ukes tid og nettopp mottatt en SMS fra en venninne som skriver at på Beito er det nå blå himmel, sju minusgrader, ingen vind og det kryr av danske turister i flotte løyper rundt Beitostølen. Å være borte fra disse løypene en hel uke er neste
uutholdelig, så jeg gleder meg til å trå til og stave meg inn i vintereventyret straks jeg kommer hjem. Men foran meg står som sagt et menneske som trenger en håndsrekning; Hun hoster hult og lar falle noen stille ord; lover at pengene skal gå til mat. Og da skjer det noe som faktisk overrasker meg: Jeg lar henne nemlig få penger; I så godt humør kan man altså bli av å tenke på Jotunheimen og de vidunderlige skapningene som beveger seg i løypene her oppe nå, at man rekker ut hånden til et
medmenneske som av en eller annen grunn har havnet utenfor sporet og hører til blant dem enkelte velfødde sjølgode nordmenn kaller "forbanna pakk".
Men kvinnen jeg møtte i overgangen; hun griper hånden min og takker: - Du er en levende sjel, sier hun og ser på meg med sorte uutgrunnelige øyne. I det jeg haster av sted for å rekke toget, hører jeg henne rope: - Du må ikke gi penger til dem som sitter på gata og tigger, for de har bakmenn! Ikke vet jeg om pengene hun fikk av meg gikk til mat eller dop. Men kanskje slapp hun akkurat denne dagen å måtte prostituere seg for å kjøpe mat eller dop, eller begge deler. Men kvinnen sa noe om meg som jeg aldri hadde hørt før, og jeg må innrømme at jeg akkurat da følte en veldig sterk trang til å holde rundt henne en god stund. Men det hadde ikke noe med sex å gjøre