Ukens petit er ved Gunnar Langsrud, Beito, pensjonist, med lang botid i Sylling og med røtter i Hurum.
Gunnar Langsrud
(tekst), Torger Almaas, Gunnar Langsrud
(foto)
Når jeg velger meg en topp i Jotunheimen, er det gjerne så at en gammel hendelse melder seg. Jeg husker at jeg for en del år siden lot meg friste til å bryne meg på Hørtekollen, for å prøve om jeg var modig nok til å bli med på en tur til Mount Everest. Jeg skulle forsere en smal revne i fjellet der det stakk opp noen busker, og hadde fått tak i en av de buskene som stakk ut av fjellsprekken, meteren lang kanskje, og pekefingertykk. De pleier å være seige og sterke sånne busker i fjellet.
Regnet suste, og under meg hadde jeg et fritt fall på et par hundre meter, så det var om å gjøre å få et bedre fotfeste der jeg sto, jeg trykket kroppen tett inn mot det våte fjellet og halte meg opp med den ene armen og plutselig løsnet busken - med roten. Jeg rutsjet ned tre-fire meter før jeg fikk tak i en ny busk, og den holdt. I samme øyeblikk stupte en jaktfalk forbi meg og ble borte i skogen nedenfor i en fart man ikke skulle tro var mulig.
Men i det øyeblikk jeg raste nedover, kjente jeg den isende redselen som melder seg når du mister grepet og rutsjer mot stupet at, nå dør du! Jeg har hørt at livet passerer revy når man kommer opp i en sånn situasjon, men jeg så ingen revy. Det jeg i farten så var ei lita bjørk, og den grep jeg tak i; Det var den lille bjørka som reddet meg, og jeg har siden vært hekta på bjørker. For hadde det ikke vært for denne lille busken nemlig, så ville mine siste ord til verden blitt en strofe som ikke egner seg på trykk, og det ville jo vært synd.
Forresten har jeg mer enn en gang kjent en isende redsel fare gjennom meg; Særlig når jeg syklet på veien mellom Sylling og Skaret på den tiden av dagen da enkelte eksostroll kuttet svingene og kjørte som om de var formel l-kjørere og hadde veien for seg selv, hendte det at jeg opplevde ting som fikk håret til å reise seg under sykkelhjelmen. Men da var det bare flaksen som reddet meg.
Gunnars innlegg bekrefter de krevende forholdene nord i bygda. Ikke rart at han har utvandret til tryggere omgivelser. Skulle han likevel forsøke seg på Hørtekollen igjen, anbefales det at han medbringer videokamera utstyrt med fallskjerm og nødblink, slik at Liernett kan legge ut videoklipp.
Onsdag 25. juli 2007 22:55: Gunnar
Å bruke videokamera på en sånn tur, det ville være like farlig som å sende bildemeldinger til sin elskede når man er ute og kjører bil.Og la meg tilføye at: Ingen bør forsøke å ta den bratteste veien til Øverskauen, uten først å ha spist mye bananer og vennet seg av med å banne!
Forresten sendte jeg med et bilde jeg tok av Hørtekollen kort tid før jeg flyttet fra Sylling, i håp om at det kunne få plass under petiten. Mer enn en gang har det nemlig undret meg at man stiller seg opp i nord, når man vil fotografere denne majestetiske toppen. Sett fra den vinkelen ser jo Hørtekollen ut som en åskam.
Torsdag 26. juli 2007 08:01: Gunnar
En hjertelig takk til redaksjonen for at bildet ble lagt inn; Nå kan alle Liernetts lesere se hvilken fascinerende topp Hørtekollen er, og at man bør bruke stien når man vil ha seg en tur opp til utkikkspunktet for å nyte utsikten!
Er det noen som vet om jaktfalkene fortsatt holder til der oppe i fjellsiden?
Torsdag 26. juli 2007 09:52: Kame Ramann
Selvfølgelig er det farlig å bruke videokamera på en slik tur, men bygda har vel krav på å få vite hva som gikk galt - om så skjer og klatreren av åpenbare årsaker ikke kan oppdatere media. Fjellklatrere bør i det hele tatt ta mye mer hensyn til publikums interesser. Vi har krav på å vite hva som foregår, og det skal være ekte spenning og dramatikk.
Når det gjelder bildet, så er er det etter min mening tatt med en vidvinkel som får sjølveste Hørtekollen til å framstå som en skråning du kan forsere med blanke lærsåler og polposer i begge henda. Se til å få litt dramatikk i bildene, gutt!
Torsdag 26. juli 2007 18:04: Gunnar
Nåja, bildet taler vel for seg selv. Men skulle noen likevel, etter å ha sett fotografiet, sitte igjen med inntrykk av at den bratteste siden på Hørtekollen kan forseres med blanke lærsåler og polposer i begge henda, så vil jeg anbefale at han eller hun også utstyrer seg med glasøgon. Bildet er forresten tatt med et Canon kompaktkamera.
Når det gjelder ønsket om å få mer dramatikk inn i bildene,
så kan jeg ikke love Liernetts lesere videoklipp fra mine turer i fjellene før jeg blir i stand til å si FY FLATE! når jeg opplever livsfarlige overraskelser i stupbratt terreng. Men det vil nok ta sin tid desverre; Som kjent er gammel (u)vane vond å vende.