Bjønneleina gruver

Jeg får stadig spørsmål om gruvene på Hørtekollen

Jeg får stadig spørsmål om gruvene på Hørtekollen. For snart tolv år siden skrev jeg en artikkel fra en tur jeg gjorde sammen med et par, tre fra Sylling kulturhistorisk forening. Målet var å ta seg inn i en av de gamle gruvesjaktene. Det greide vi.  Jeg hadde på forhånd fått en del informasjon fraNorges Geologiske Undersøkelse og fant også nyttig stoff fra ”En vandrer krysser sine spor” av H.O. Christoffersen.

Det fins sikker mer stoff om gruvene på Høtekollen, og om noen av leserne sitter inne med informasjon om slikt, tar vi i mot med glede. Vi tenker spesielt på en kunnskapsrik leser som i det siste har gitt nyttig informasjon i kommentarfeltet.

På skattejakt til kong Haagens miner (Anders Fayes skrivemåte fra 1843) til  det indre av Hørtekollen.

Mange liunger kjenner sagnet om den mektige kongen på Svarteberg som plasserte den vakre dattera, Siri Sara, i en båt og sendte hele stasen utfor Hørtekollen. Det gjorde han fordi jentungen ikke ville gir opp sin kjærlighet til en staut og vakker bondegutt fra Sylling. Rimeligvis ble jenta jordet på Sylling kirkegård og på gravskriften stod det.” Herunder hviler Siri Sara, Kong Haagens dotter av Hørtekollen, Gud bevara”. Siri Sara var enedatter, og det var ingen arvinger til Rikdommene.

Det var med en viss forventning og en snev av gullfeber medlemmer av Sylling kulturhistorisk forening startet oppstigningen mot gruvene i Bjønneleina. Et trangt og nærmest uframkommelig skar som fører opp til Hørtekollen.

Hørtekollen – ”den gruelige Precipice”(styrtning)

Oktobervær, tjukk tåke og yr i lufta. Stillheten blir bare brutt av rislingen fra småbekker på den flate Drammensgranitten som danner et skråplan opp mot løsmassenen innunder Hørtekollen. Det ustyrlige vannet har drevet mange nybyggere i Fagerliåsen til fortvilelse. Vi er fem stykker utstyrt med krafser, meisler og hammere. Tauet lar vi ligge igjen. Vi skal til topps i dag. Veien er bratt og slutter midt i steinura. Som et fyr i et opprørt hav
stikker tårnet på Syllingkjrka gjennom tåkehavet under oss. Over oss henger Hørtekollen, ”den gruelige precipice” som en tysk reisende kalte den i det forrige århundret. Vi sikter oss inn på Bjønneleina, et hakk i den loddrette bergveggen. Og klatringa begynner. Rett som det er må vi ned på alle fire. Og i nærkontakt med ura, finner vi kalkstein og hornfels noen nesten gjennomsiktige grønne og fiolette steiner – flusspat.

Mellom Sylling og Himmelen

Gjennom Bjønneleina går en nesten loddrett og hundre meter lang flusspatgang. Under Første verdenskrig satte et gruveselskap i gang skjerping på denne åren. Og her midt mellom Sylling og Himmelen, arbeidet 10 mann i tre og et halvt år. I 1918 var det slutt. Flusspaten som ble brukt i den kjemiske industrien og til fint optisk utstyr, kunne kjøpes billigere annetstedsfra. Vi krabber side ved side og unngår på den måten å bli truffet av steiner vi stadig river løs. Nesten oppe tar vi en hvil. To solide jernbolter er drevet inn i fjellet. Her var wiren til taubanen festa. Malmen ble sendt i striesekker på løypestreng ned til Runsvoll. Derfra med hest til Sylling stasjon. Planen var å bygge taubanen helt til Svangstrand.

Oslofeltet.

Det rasler litt i ospeløvet. Men for ca. 280 millioner år siden var situasjonen en annen. Permtida var en urolig periode i jordhistorien. Jordskorpa sprakk på flere steder og sendte dypbergarter opp til overflaten. Vulkaniske bergarter fløt utover den tidligere havbunnen. Dermed kom det fram et mangfold av bergarter. Hørtekollen ble en del av Oslofeltet. Et av de mest berømte geologiske områder i verden. Denne prosessen var neppe lydløs, og de mange vulkanene måtte vært litt av et syn mot en svart høsthimmel.

Stollen

Vi skal inn i den nederste og lengste av i alt tre stoller. Åpningen er trang. Vi må krafse vekk en del stein og grus før vi kan åle oss inn med beina først. Ragnar Hornstuen redder så vidt brillene fra en framstikkende bergnabb før han forsvinner i det sorte hullet. Så vider gangen seg ut, og lyset fra lommelykta viser at vi står i en 30 meter lang og ca. 8 meter høy stoll. Rommet er forbausende tørt, og temperaturen behagelig. Lysstrålene saumfarer vegger golv og tak på jakt etter en aldri så liten glitrende åre. Vi pakker ut verktøyet.
Hammerslag mot små meisler gjenskaper gamledager. Den gang folk i Sylling kunne høre feiselens klang mot mineboret i Hørtekollen.

Gangen følger flusspaten, men stopper brått. Slutt på krigen, Slutt på lønnsomheten. Vi åler oss ut. Skitne og leirete kommer en etter en ut i det grå dagslyset. Arne Christoffer Karlsen byr på boller og wienerbrød. Neppe hverdagskost for gruveslusken, men det hendte vel at kokka varta opp med litt ekstra når kara om kvelden kom slitne ned til brakka på Runsvoll. Det er så bratt at vi knapt finner plass til termoskoppene. Roar Bogerud trekker fram gamle mutingsbrev og leser høyt om geologiske forhold, kvantiteter, driftsutgifter og eiendomsretter. Vi hører ingenting om arbeidsforholdene, helle ikke om hvordan det var å bryte flusspat i Bjønneleina gruver for snart 100 år siden.

Hørte vi en brumming? En djup latter i brisen som stryker over toppen? Det må ha vært Kong Haagen på kongsvollen Svarteberg der han sitter og skuer østover til Tryvannsåsene med tårn og master. Han lurte oss nå. Men det er flere gruver og skjerp i området, og kanskje er vi heldigere neste gang.