Romjulstur til fots
Sol og vakkert vinterlandskap gir ro og stillhet langs en sledevei i Øvre Lier.
En kvinne fra Libanon som jeg kjenner ga klart utrykk for sin glede over vinteren som årstid. Med en bakgrunn fra et område med et helt annet klima undret jeg meg over dette. Noe friluftsmenneske er hun ikke. Eksempelvis har jeg aldri hørt henne fortelle om skiturer og andre tradisjonelle utendørssysler som nordmenn gjerne synes hører årstiden til. Hennes begrunnelse var kort og godt; stillheten. - Det er så stille om vinteren, spesielt hører vi ikke trafikkstøy så godt. Og det er en slik ro over årstiden.
Ja, nettopp; ro og stillhet, kombinert med passende kuldegrader, nysnø og sola som bidrar til å farge Lierdalen nå i romjula. Med en betennelse i skulderen dropper man skituren og tar heller en tur til fots -
Hørtekollens topp er på 478 meter over havet. Men den fineste utsikten er fra 452-punktet.
Fra Jutilen Gård, gis det muligheter for å bli med på kanefart langs denne ruten. Med bjelleklang og hest tar det en drøy time.
Sola varmer ikke mye, men mentalt betyr det mye -
Syllingjordene med gårdene i bakgrunnen.
Vi følger sledesporene videre -
Et sideblikk avslører at firbeinte har tatt snarveier i den dype snøen -
Av og til hører man susen av noen biler langs veien. De virvler opp noen små snøskyer.
Trær i vinterdrakt dekorerer sledestien.
Mot åsene i vest -
Under kanefarten til blir gjestene utstyrt med fakler. Hestene har dombjeller. Turen går på historisk grunn og vikinghistorien får man repetert underveis.
Det er stopp ved gapahuken for å varmer seg ved bålet. Der blir det servert en varm solbærtoddy.
Det er mange måneder til jordbæreventyret begynner -
Dette er også vinterlandskap -
Og desembersola gir fin lyssetting til ei vinterkledt bygd -
Landskapet åpner seg mot et landemerke; Kirkerud og Sylling Kirke sees i det fjerne -
Prestegården
Kirkerud (se bildet under) ble ryddet i gammelnorsk tid. Navnet betyr kirkerydning. Den forsvunne gården Brekke som er omtrent like gammel, kom under Kirkerud i Svartedauden.
Kirkerud var prestegård en periode på 1600-tallet. I 1737 ble den igjen prestegård og var det fram til Lier ble et prestegjeld fra 1807.
Først i 1834 ble Kirkerud igjen prestegård, da Sylling på nytt ble et residerende kapellani.
Hovedbygningen ble kondemnert i 1880. Ingolf Riddervold med familie kom til prestegården i 1912. Hans datter Aagot forteller i en artikkel fra barndommen at de måtte dytte filler pg aviser i hullene i veggene for å holde kulden ute. Huset var så dårlig forfatning at beboerne måtte trå forsiktig på gulvene for ikke å tråkke gjennom.
Kirkerud 27. desember 2012.
Men snur vi oss mot nordvest en gang til, ser vi Hørtekollen fra en annen vinkel -
Dagene er fortsatt kort; sola er allerede lav mot sørvest.
Kirken
Sylling har vært kirkested siden Middelalderen. Den nåværende kirken er fra 1851.
Sylling, som kirkested, nevnes første gang i biskops Øysteins jordbøker på 1400-tallet. Egentlig heter den Sankt Margretha Hallvards kirke. Den ble viet både til St Margrethe og St Hallvard (liungen Hallvard Vebjørnsson på Huseby). Den gamle kirken har stått på samme sted som den nåværende kirken.
Tidligere riksantikvar Harry Fett mener at kirken var lik Hurum kirke. Den er bevart. Han nevner også likheter med Norderhov og Hegg kirker. Navnet var da Syllingadals kirkja.
Nåværende tårnfot er fra 1877. før den tid var det et lite tårnoppbygg på nordsiden av taket.
Formannskapet vedtok den 16. februar 1877 at det skulle oppføres et nytt tårn. Det ble tegnet av arkitekt Nissen etter en del diskusjoner om utforming. 7200 kroner ble bevilget.
Sylling kirke 3. juledag 2012.
Gammel og nyere historie
Fra gammelt av gikk hovedveien til Ringerike forbi her. 2-300 meter nord for kirken finner vi en liten Olavskilde.
Om vel fire og en halv måned, på 17. maidagen, legger 3. klassinger ned blomster her . På kirkegården like inntil kapellet ligger krigsgravene for åtte engelske, en canadisk og en australsk flyger som ble skutt ned over Sylling 9. og 30. april 1940 (se bildet under).
Det er fortsatt vel en time til solnedgang over lierdalen.
En firbeint venn venter på en tur -
Tradisjonell nisse på denne låvedøra meldes herved savnet. - Har han forspist seg på grøt?
Stillheten på hjemturen blir brutt av glad barnelatter. Så herlig!
Gjør som de voksne akesjefen gjorde. Å ake med barna er den beste og sunneste trim du kan drive med!
Fortsatt god jul! Og godt nytt år!