Blomster til Knut A. Andersen

Å gi Knut A. Andersen en blomsterbukett er en tidkrevende oppgave. Når han endelig får den, har du en følelse at han skulle hatt to.

Fra der han bor har han utsikt til motorveibrua, jernbanen, Drammensfjorden og velstelte nabohager. Vi kom inn i underetasjen og havnet rakt inne på noe som vel var en blanding av bibliotek og magasin. Øynene trillet rundt en stund før vi gjenvant munn og mæle. Blikket ble festet på en rad helt identiske arkivbokser. – Alle reisene våre, sier Andersen. Med våre mener han seg selv og kona Bjørg.  Vi mistenker sistnevnte for å ha den posisjonen i forhold til mannen som Ibsen gjorde så nummer av i et av sine dramaer. ”Der står k………osv”.

Andersen forteller: - Foruten all skriftlig dokumentasjon her, fins det lysbilder og videoer annet sted i huset.
- Vi har reist mye, og har hatt spesiell glede av kontakt med det mangfoldige norsk-amerikanske miljøet i Midt-Vesten, særlig kontakten med etterkommere til utvandrere fra Lier og ikke minst med etterkommerne til borgerkrigshelten, oberst Hans Christian Heg. Vi i Norge har fortsatt et noe ambivalent forhold til utvandringshistorien og har ikke helt tatt inn over oss den store betydningen av denne delen av vår forholdsvis nære historie.

Det står fortsatt flere titalls bokser igjen, men blikket er nå fokusert på stablene med 78-plater, også kalt stenkaker.
Andersen har den egenproduserte katalogen med titlene klar. – Det må jo være flere tusen plater, sier vi. – Nei, bare ca. halvparten. Som du vet, ei plate har to sider. Vi stryker fingeren raskt over avdelingen med svensk og norsk Hawaiimusikk og havner på Arne Sveen, Book-Jensen-kloningen som i 50-åra arbeidet på Ysteriet i Sylling. Nå hører vi han, med varm og smektende stemme, og med et aldeles ellevilt pianofølge som framfører en melodi uavhengig av sangeren.
Andersens største musikkinteresse er imidlertid klassisk musikk fra 1800-tallet.

Andersen har vært ansatt i Det Norske Veritas i nesten en mannsalder. På informasjonssida, som redaktør av internavisen ”News in Brief”, eller editor som det heter der i gården ettersom alt foregår på engelsk.
- Hver fjortende dag kom den ut så lenge den var på papir. Nå er alt på nett. Det Norske Veritas har innpå 7000 ansatte spredt over hele verden, og de blir nå informert gjennom daglige nyhetsmeldinger på intranettet. Det er limet som holder organisasjonen sammen, pleier jeg å si. Kjenner du igjen lay-outen i papirversjonen? – Det er noe gammelt nytt over den. – Akkurat, vi kopierte den da vi i 1994 laget Historielagets internavis - som jo nettopp heter ”Gammelt nytt”.

Vi blir opptatt av noen flotte drammensbilder i en innbundet årgang av papirutgaven. - Ja, du skjønner Veritas har noen av sine dypeste røtter i Drammen, helt fra 1864. - Neppe en amatør som har tatt disse? - Ja, jo, nei, det er altså meg. Jeg passet på å ta dem i overgangen mellom lys og mørke. Så følger en lang prat om fotografering, lysets betydning og gleden over å ta bilder med Minolta. Nå går det stort sett på video. Kona har skaffet seg digitalkamera.

Det har gått halvannen time, og bena er litt stive av å stå, men vi myker dem opp i trappa til stua der vi har blitt forespeilet kaffe, men det blir ikke til noe. Tida flyr. Derimot blir vi opphengt i et  Amundsen-maleri på nordveggen, et bilde av Helgerud, slektsgården kona er fra. Det får oss til å reflektere over hvor god Gustav Amundsen, maleren fra Vestsida egentlig var, klar i fargene, nesten fotografisk i strøkene - litt naiv kanskje?
På kontoret står dataen. Flatskjermen åpnet for nye muligheter. Den gjorde plass til minst en ting til på skrivebordet. – Jeg har jobbet med internett i ti år, sier Andersen. - Ikke bare i avissammenheng. Alt er kortere, kjappere og mer oppstykket.
Antakelig er ikke en slik utvikling bare av det gode.
Stillheten som følger bruker vi til å tenke på hvordan dette bærer i vei.
Vi har vært der i to og en halv time. Hittil har det resultert i 2556 tegn. I et kort øyeblikk savner jeg papirformatet.

Skapene er fylt av flere enn 20 000 lysbilder. Dessuten videofilmer fra Andersens innholdsrike liv, så mange at hvis vi reverserte dem en etter en i jevn flyt natt og dag, har jeg en mistanke om at det fortsatt ville være igjen en pen haug uspilte kassetter etter at vi hadde lagt unnfangelsen bak oss.

Den gamle ærverdige Totenklokka er et tungt symbol på at her i huset går ingenting på halv tolv.
Blomstene? Antakelig havnet i en arkivboks merket. ”Diverse”. Men Andersen har på diskret vis fraktet dem med på vår innendørsvandring. Så hvorfor fikk han dem egentlig? - Jeg er ikke så kunnskapsrik, sier Andersen. - Men det lille jeg kan, deler jeg gjerne med andre. Så kan han vel få blomstene for akkurat det.

Men det fins også andre grunner, se begrunnelsen her:
Månedens blomst (02.04.07)

"Home from Home"

Pick - up'n lagt på ytterste rille. Retro- spilleren er i fart.

Knut A. Andersen med en av publikasjonene han har redigert