"Du store alpakka"

Lørdagspetit: Det var lørdag kveld, det luktet nystekte vafler --

Fra radioen i lillestua lød  det : ”Nå kommer barnetimen, når kommer barnetimen, hysj, hysj, hysj – vær stille som mus”

50-tallet, uten eget armbåndsur, innebar en risiko for at en guttunge i 8-9 - årsalderen kunne gå glipp av ukas høydepunkt. Leken ute på lørdag ettermiddag ble brutt av mors kjente stemme fra kjøkkenvinduet: ”Nå må dokk kom inn. Klokka e snart sæks! ” 
Uansett hvor artig og spennende leken var, ble den avbrutt momentant. Full fart inn, opp trappa, av med yttertøyet. Så inn på kjøkkenet. En vaskeklut ble kanskje dytta inn i ansiktet, hvis ikke helgabadet alt var unnagjort i sinkbalja.

Noen minutter før den mørke veggklokka med glassdør slo seks, var yngstemann i familien på plass ved ”Tandbergs Huldra”, ved høytaleren. Plassen ved knappene var forbeholdt den fire år eldre storebrutter`n. Foruten lydstyrken, hadde han ansvar for at radioen var innstilt på Oslo, på riktig frekvens på Mellombølgen. Vi ble tidlig kjente med store verdensbyer og mindre kjente radiostasjoner i de store byene rundt i Europa. Foruten at vi kunne høre ”sprakende” radio fra Stockholm, København og Helsinki var det London (BBC), Munchen og Luxembourg. Radio Lux med ”Top Twenty”. Søndag kveld ble ”Top Twenty”, storebrutter`ns yndlingsprogram noen år senere – Men skalaen på halvsirkelen bak glasset på radioen inneholdt også navn på byer som Luleå og Motala –
Som liten gutt visste jeg bare at de byene var et eller annet sted i Sverige --

Så kom ”Stompa”, ”Bergen”, ”Bodø”, ”Bergen” og ”Sørlandet” inn i stua. Og at ”Orkanger”, med trønderdialekten også var representert, var til stor glede for oss. Det var frydefull underholdning, da lektor Tørrdal på Langåsen Pensjonatskole ble brakt til fortvilelse av ”Stompa & Co”, mens lektor Brandt roet ned så godt han kunne. Da jeg hørte Gisle Straume i radioteateret senere klart jeg ikke å fri meg fra hans rolle som lektor Tørrdal --

Mens Stompa & Co var toppen av ellevill humor, der gutta I ”Stakavik” med sin kreativitet på en nærmest uskyldig måte ertet på seg de voksne, var hørespillet ”Frendeløs” så gripende at selv voksne ble sittende sammen med oss for å følge historien om den foreldreløse gutten. Senere fikk jeg boka – men den fenget ikke på samme måten, med sine illustrasjoner. Jeg har lest boka for egne barn som nok likte fortellingen, men hørespillene fikk min generasjon til å danne sine ”egne bilder”.

Stompafilmene, som kom på sekstitallet, ble ikke de opplevelsene som hørespillene skapte – Femtitallets danske filmsuksess ”Far til fire” var, for eksempel, noen helt annet; koselige filmopplevelser, men det var en annen ”nostalgisk historie” ---

Torstein Hvattum, kommentator i Aftenposten, skrev den 3. oktober følgende: ”Lørdag etter lørdag var hørespillet i Barnetimen et like selvsagt og kjært innslag som risengrynsgrøten tidligere på dagen”

De aller fleste sluttet naturligvis å høre på barnetimen da vi nådde tenåra. Da vi fikk egne barn hadde barne-tv tatt over, selv om Barnetimen ble flyttet til kl 17. På bilturer eller på hytteturer lagt til helger, fenget aldri Barnetimen på samme måte hos den yngre generasjon, synes jeg. Slik var det ikke på femtitallet. ”Brutter`n og jeg var med mor og far på tur til ei hytte hos noen venner av mor og far. På hytta fantes ikke noe så moderne som en batteriradio. Klokka nærmet seg 18 og Barnetimen på lørdag ettermiddag. Hva gjorde vi så?  – Jo, det ble ordnet slik at vi kunne gå til nærmeste fastboende, en bondegård med ordinær radio. Noe sjenerte, satt vi i den noe mørke stue hos ukjente mennesker, en times tid. Vi fikk med oss lørdagens radioopplevelse den gangen også –

”Barnetimen” eksisterer fortsatt. Men hørespillet skal tas vekk, i følge Aftenposten 3. oktober. Begrunnelse: Formen er for komplisert for målgruppen”. Det er ikke alle enig i, heller ikke i NRKs Helge Andersen, dramaturg og manusredaktør. Han har i over 30 år hatt ansvaret for barnehørespillene.  Han sier at begrunnelsen for å ta bort hørespillet er vrøvl.

Bakgrunnen for å skifte ut hørespillet med andre måter å fortelle historier på er å få tilbake til de unge lytterne, uttaler ledelsen i NRk super. Radio får stadig eldre lyttere. 330 000 av Barnetimens lyttere er 45 år eller eldre, mens målgruppen 10-12 år blir stadig færre. Det betyr slutten på det tradisjonelle hørespillet som har fenget barn siden 1925.