En godbit på bygdetunet.

Knut A. Andersen blir sjelden observert uten et enkelt videokamera i en stropp rundt halsen

Med det har han ved flere anledninger dokumentert virkeligheten på en måte som har vekket interesse og begeistring blant alle som har fått se de ferdige resultatene på lerretet.

Til sommerutstillingen på Bygdetunet har han laget en 14 minutter lang filmsnutt som handler om mat og mattradisjoner, og da særlig blant liungene. Han lar maten være et metaforisk uttrykk for kulturtilstanden blant folk. ”Vi er hva vi spiser”, er det noe som heter, og Andersen viser at den maten vi skyfler i oss i stor grad er et resultat av de ytre forholdene vi lever under, og kan dermed tjene som et speilbilde av samfunnet for øvrig. Det er slutt med sild og velling som Essendrop skrev om i ”Beskrivelse over Liers Præstegiæld” rundt 1790.

De tradisjonelle matrettene som er så godt beskrevet i boka ”Velbekomme”, kanskje Liers mest leste bok, er ikke ofte å finne på kjøkkenbordene hos liungene. Men så fikk du da heller ikke pizza på Saga kafè i femtiåra, som Andersen sier.
Nå spiser du ”fast food” på ”On the run” eller tar en bagett på "By the Way” – eller kanskje aller helst en Big Mac på McDonalds.

Bak den eksotiske retten, " Hong Kongs glede", som Unni Hafskjold har med i boka ”Velbekomme”, er det bare risen som gjør at den til en viss grad bærer sitt navn med rette. Men Andersen fant ikke spor av den matretten da han på en reise til Hong Kong tok med seg oppskriften i det håp at han skulle finne opphavet til den der. Gjennom kameralinsen gir imidlertid Andresen oss  innsyn i det mangfoldige og varierte kostholdet Østen har å by på.  Og både rømmegrøten på Solvang og vaflene på et av de andre serveringsstedene i marka kan neppe konkurrere med kulinariske godbiter som møter deg på et marked i Hong Kong.
Så får vi se hva som seirer i en globalisert verden der Darwins jernlov om den sterkestes rett synes å dominere, pizza eller velling. Det kan komme en tid da vi er glade det fins noe på tallerkenen i det hele tatt.

I filmen lykkes Andersen i få lyd og bilde til gå sammen i en helhet som på en saklig og underfundig måte gir uttrykk for hvilken tradisjonsbærer maten representerer, og at den som andre tradisjonsbærere er utsatt for mytedannelser.I hvert fall er ikke poteten lenger en nødvendighet til enhver middagsrett. Heller ikke er det slik at det er geitost mellom minst to av brødskivene i matpakka en del av oss bærer med oss til jobben hver dag.