”Jeg kan se i mørket”

Karin Fossum med ny roman, den første på to år. Ei bok om ubegripelig hverdagsondskap

Boka burde appellere til liunger. Ikke bare fordi den er skrevet av en sambygding, men mer fordi den tar opp sider av virksomheten i det vi populært kaller ”trøste og bære” yrkene. Mange liunger har oppgjennom tida hatt sitt utkomme i den næringa. Vi håper likevel ingen nikker gjenkjennende til handlingen. Her passer det dårlig å ønske god fornøyelse før lesestart, for dette er ei litt ekkel, men engasjerende bok i gjenkjennelig Karin Fossumstil.

Rammen rundt handlingen er institusjonen, først sykehjemmet der vi møter mennesker i sin siste fase. Fossum bruker tid og sider på å presentere en del av klientellet, forskjellige individer med sine særtrekk, men som har det til felles at de er prisgitt pleiernes innfall og luner.

Pleieren, Riktor, er fortelleren, hovedpersonen i boka. En tilsynelatende, kvalifisert og velfungerende sykepleier sånn midt i livet, men som kan synes å være ridd av den totale ondskap. For å få utløp for sin besettelse går han løs på pasientene, de aller svakeste, som verken kan forsvare seg eller påkalle hjelp, nekter dem mat, stikker sprøytene i madrassen og går ikke av veien for å bruke grov vold.
Med et gjeddetryne som gjør at han ved første møte kan vekke antipati og kanskje ubehag, en uoppfylt drøm om en kvinne og en total likegyldighet overfor egen familiebakgrunn, fristes vi til å lete etter årsaker til de avskyelige handlingene han begår. Men svaret uteblir.

Autensiteten i person –og miljøskildringene smitter over på handlingen. Det som ikke er til å tro, blir ikke så uvirkelig og virkelighetsfjernt når det beskrives av en med ”innside” kunnskap. Kanskje fins Riktor ikke bare i litteraturen?
Derfor henger boka lenge i etter at siste side er lest.

Vi går fra sykehjem til fengsel. Riktor siktes for et mord han ikke har begått. Innenfor murene får han ikke praktisert sin forakt for svakhet, men ettersom han er et institusjonsmenneske, tilpasser han seg raskt fengslets rutiner og regler. Han henter goodwill der slikt er å hente og forbereder seg på en ny tilværelse frihet. Skyld og anger synes ikke å inngå i denne prosessen.

 Riktor meisler ut ei ny framtid uten dermed å gjennomgå en personlighetsforandring. Han synes å  være klar for nye uhyrligheter om forholdene ligger til rette for det.
Likevel innhenter fortida Riktor. Er det Nemesis, godt politiarbeid, eller tilværelsens i boende rettferdighet som gjør at rettferdigheten skjer fyldest? I hvert fall får han sin velfortjente sin straff. Hvordan og hvorfor overlater jeg til leseren å finne ut. Jeg fristes nesten til å si god fornøyelse likevel.
Unn deg i hvert fall noen timer med en god forteller som har noe på hjertet.