Bluegras for alle penga

Onkel Tuka i Sjåstad kirke

Presis klokka 18 ankom ”Onkel Tuka” koret i Sjåstad kirke. Dermed brøt levenet løs i kirken.

Det kristne budskapet har vært i kledd så mange slags drakter.  Denne gangen var det bluegrassjangeren som skulle få evangeliet over til de ca. hundre i benkene, som var kommet for å høre bandet fra Halden. Da det synes å herske en del uvitenhet om bluegrasmusikken på lokaplanet, minner vi for ordens skyld om at formen oppsto i Amerika og bygger på engelske og irske folkemusikktradisjoner.

Sjangeren er utpreget folkelig og har vært knyttet til landsbygda. Besetningen består opprinelig av strengeinstrumenter, banjo gitar og fele, men Onkel Tuka hadde i tillegg med seg en trommis. Rent instrumentalt virket det for så vidt bra, og som i jazzen tok hvert instrument sin tørn i å spille melodien og improvisere rundt den, og det overbeviste meg om at instrumentene ble traktert av dyktige musikere.
Kanskje satt jeg for nær høyttalerne? I hvert fall syntes jeg det ble for mye bråk. Det hele hadde jevnt over bare et nivå og i tillegg liten variasjon og dynamikk. Det ble masetete, fullt kjør og hæla i taket uten at jeg fikk følelsen av at musikerne var særlig inspirerte.

Vokalisten var svært aktiv og brukt både armer og bein for å få fram tekstene. Men verken de eller musikken lokket fram den helt store begeistringen, i hvert fall ikke hos meg. Vitsene og alvorsordene fra vokalisten mellom numrene virket ikke helt. Jeg skjønte rett og slett ikke bestandig hva han snakket om, men det får jeg vel ta på egen kappe ettersom publikum forøvrig ga høylytt uttrykk for at det likte det som ble presentert.

Men jeg kvakk til da han sang ut at ”If you don’t love Jesus go to Hell".  Det er kanskje en grense for hva som skal kunne tas for god fisk i en statskirke som i ikke liten grad holdes oppe oppe av skattepengene til folk som ikke tror på Gud. Det er ikke alltid hensikten helliger middelet.