Elias Akselsen i Sjåstad kirke

Med Herren som arbeidsgiver. Han er omreisende tater med kofferten full av Det glade budskap. Og han pakker det ut og fyller på med sang og musikk til alle som vil høre.

 Han har en uoppsigelig plass på Herrens lønningsliste, og for det takker han ved å synge åndelige sanger og fortelle hvordan han etter et turbulent liv pga taterstempelet ble frelst og tatt hånd om av Herren. Men at Vår Herre har utstyrt han med spesielle nådegaver som ville gjort det mulig for han å stå helt på egne bein, fikk vi høre, vi som fant veien til Sjåstad kirke søndag kveld.
Hadde han kommet opp gjennom Lierdalen for et par mannsaldre siden og valgt toget,  hadde han sittet i taterkupeen godt atskilt fra andre reisende. Kanskje hadde han blitt hentet på holdeplassen på Landfald og geleidet opp til arbeidskolonien på Bergfløtt som ble drevet av Omstreifermisjonen - som forresten også drev Svanviken arbeidskoloni på Nord- Møre. Der foregikk det lobotomering og tvangssterilisering lenge etter at vi som nasjon hadde reagert med vantro og  avsky på nazismens forbrytelser. Først i år 2000 ba statskirken om unnskyldning for de ugjerningene som i århundrer var begått mot taterne her i landet.
Selv husker jeg mange tatere fra kjøkkenet til mormor der de ofte satt på vedakassa og ventet på matpakka som hun gjorde i stand. Desuten traff jeg  tatere på teglverket som lå i nærheten av der jeg bodde. Dit gikk vi på seine høstkvelder for å samle flasker eller få noen kobberslanter av omstreiferne som varmet seg i nærheten av den store brennovnen.
Søndag kveld sang tateren Elias Akselsen i Sjåstad kirke. All ære til Sjåstad menighetsråd som stod bak konserten. Med sin intense og til tider litt fandenivoldske, men likevel ledige og liketile sang løftet han bokstavelig talt taket i koret, og takhøyden vil aldri bli den samme i en kirke der Akselsen har opptrådt.

På en søndagskveld med nydelig vær, bygda på sitt beste, med intens fuglesang i åsene omkring, prioriterte folk Akselsen. Og ingen angret på det. Jeg synes Hege Sauthon Bjelkarøy i Menighetsrådet samlet det hele da hun etter konserten overrakte Akselsen et knippe jordbærplanter. - Vakkert, vemodig og trist, men aldri uten snert og et glimt i øyet.
Jo, vi merket det vi som satt i benkene. Karismatikeren med et talent så enormt at storsamfunnet verken kunne latterliggjøre eller overse det. Akseslen vartet opp med et stort og allsidig repertoar der Åge Samuelsen var sentral. En sangpredikant ikke ulik han selv, en klovn og gjøgler i det sirkuset Guds skaperverk har utviklet seg til. Han var online med Gud lenge før datamaskinene.
I tillegg hadde Akselsen flere sanger fra Romani-folket, kakteristiske i stilen, med Øst-Europeisk vemod og mollstemning, men aldri søtladne. Så tok han med en ballade av Cornelis Vreeswijk. De to hadde turnert sammen i Sverige. - Vi sang for losji , mat og fyll, sa Askselsen. Og vi klappa.

Sangen til Askelsen er voluminøs, til tider nesten i fistel, og jeg undret meg  på hvor han egentlig hadde den kroppslige resonansekassa til slik stemmeprakt? Og hadde det ikke vært for det ene og det andre, hadde han stått på operascener verden over. Men i all sangen må vi ikke glemme gitarakkompagnatøren. Hos Akselsen smelter sang og gitarspill sammen til en sammensveiset enhet og danner et homogent musikkuttrykk.

Så er vel dette taterens hevn over et samfunn som har påført han og folket han tilhører så store lidelser? Slik er det ikke. Det var heller tanken på tilgivelse som var sentral hos meg da jeg forlot kirken. Og så lenge tilgivelsen får være sentral i merkevarebygginga rundt kirken , er det håp – selv for Kirken den norske.

Jordbær -om ikke så lenge,  og velvalgte ord fra Hege S. Bjelkarøy

Blomster til KJetil Sveaas, sentral mann i bakgrunnen for det meste.

Sidsel Holmin var en av mange som kjøpte bok