Big Chief Jazzband og Kor-90 i Frogner kirke

I begynnelsen var ordet, heter det. Men i kirkelig sammenheng har det musikalske tonefølget vært til uvurderlig hjelp for å få budskapet ut til folket. Og selv om nye musikkformer historisk sett ofte ble bannlyst av samtida, trosset de gjerne verbale forbud fra øverste geistlig hold, snek seg opp gjennom plankene i kirkegulvet og tok menighetene med storm. Skal vi si at konserten søndag kveld i Frogner kirke viser at kirken er en grasrotbevegelse?

De kom til sine egne de sju medlemmene i Big Chief band som entret koret i Frogner kirke søndag kveld. Steinar Solbakken kunne ønske velkommen til en nesten fullsatt kirke. Han hadde  hele det entusiastiske og litt tilårskomne publikumet med seg da han sa han i lang tid hadde sett fram til konserten. Big Chief startet opp, og det er unødvendig å si at bandet er  samspilt, noe som i tillegg til indivudalitet og god instrumentbeherskelse, er en forutsetning for å få gammel-jazzformen til å svinge. De sju gutta kan nemlig med rette kalle seg verdens eldste jazzband, med spillejobber under Olympiaden i Oslo i 1952 og under tilsvarende arrangement på Lillehammer i 1994.

God gospel med dixielandsleng skal gli uanstrengt.  instrumentene skal flettes i hverandre, og denne kvelden i krken ble de  kjente åndelige låtene smurt inn i både body and soul hos tilhørerne.  Godstemningen ble forsterket ved at trompetist Eivind Solberg fylte de små oppholdene mellom numrene med smilende anekdoter

Menighetene i Frogner og Sjåstad hadde i samarbeid med Kuturkontoret stått for arrangementet. Og siden vi er inne på kirkejazz, nevner vi gjerne at jazzkomiteen i Sylling i snart 20 år har arrangert konserter i Sylling kirke. Denne kalde marskvelden i Frogner kirke syntes vi å kunne merke noe av den samme entusiasmen som vi hvert år har opplevd på konsertene i Sylling.
Så var det Kor-90 fra Gjøvik. Koret hadde støpt konserten inn i messeformen der alle de obligatoriske delene var med. Tradisjonell kirkemusikk, hvis noe slikt fins, var erstattet med sanger fra gospel - og negro spiritualtradisjonen, og koret sang vekselvis med og uten komp fra bandet. Koret tok oss gjennom et stort antall sanger innenfor nevnte sjanger, og jeg ville ikke forundres over om mange i dag har et nærmere forhold til de åndelige sangene i denne black music tradisjonen enn til sangene i salmeboka.

Sangene gjenspeilte messens forskjellige deler -håp og fortvilese, smerte og glede. I likhet med Big Chief var også sangerne i Kor-90 svært samstemte, dynamikken var fin, balansen mellom stemmene god og solistene Liv Inglund Nygård Ødegård, Silje Furusth Omdaalen og Bjørn Skare var fine enkeltstemmer som for øvrig ble godt backet opp av sangerkollegaer. Men da Big Chief ga full trøkk og koret fulgte med, var det nesten som om kirkeskipet skulle kantre. Dirigent og korleder Martin Alfsen ga foruten nyttig informasjon om koret, noen minileksjoner i gospelsangens tilblivelse – som jo var i trygg avstand fra den offisielle kirken og på provisoriske scener der teltduk var tak og vegger.