Glem hukommelsen

Ukens petit er skrevet av Thorvald Lerberg

Kan det være nødvendig å huske noe som helst? All informasjon er jo tilgjengelig på en eller annen måte.

I de siste årene har det vært nødvendig for meg å være en del sammen med eldre folk med Alzheimer. Folk som lider av det vi før kalte åreforkalkning. Og hvordan er det å være sammen med gamle damer, for kvinnene lever gjerne lengst, som verken husker ukedagen, eller om de har spist middag? Hvordan er det å snakke med folk der øyeblikket glir gjennom bevisstheten uten å etterlate et eneste spor. Jo takk, ganske lærerikt og interessant. Jeg minnes enda jula dvs. minnes og minnes. Hele desember er blitt en tjuktflytende ete – og kjøpefest der budskapet er en tynn ferniss på ei kake med feit fyll. Et par episoder tar jeg med videre.

På julaften var jeg på en institusjon der beboerne i større eller mindre grad er rammet av Alzheimer. Jeg satt lenge og tørrpratet ut i lufta uten at noen av de andre rundt bordet syntes å bry seg. Av erfaring vet jeg at musikk kan være både samlende og kontaktskapende. Derfor begynte jeg å synge. Naturlig nok valgte jeg julesanger. Snart var vi et lite kor rundt bordet. Jeg tilhører en generasjon som kun lærte først og kanskje siste vers av en sang. Dermed ble jeg sittende og lalle med når de sangglade damene fortsatte med alle vers, opptil sju åtte, på julesanger som jeg bare kjente begynnelsen på. Ved et par tilfeller ble en overstemme lagt til, og den ellers så stille korridoren ble fylt med avansert sang. De gamle julepynta damene var tilbake i virkeligheten og tok styringa.

Hvor tok de det fra? Sangerne hadde stort sett sjuårig folkeskole. Og den hadde de gått på annenhver dag en gang i tjueåra. Kunnskapen fra en begrenset skolegang hadde festet seg, og for dem var den en link til virkeligheten. Men kunnskapen begrenset seg ikke til julesanger. Ved å sette dem på sporet, gi dem passordet så å si, fikk jeg fram dikt og bruddstykker av det vi gjerne kaller ”gullalderen i norsk litteratur”. Alt kunne spores tilbake til datidens læremidler. En enkel bibelhistorie, salmebok, sangboka og Nordahl Rolfsens lesebok. De gamle kunne med andre ord mer enn sitt Fadervår. Denne metaforen for det å ha solide kunnskaper er uforståelig for den oppvoksende slekt i dag.

I jula var jeg også på formiddagsbesøk i en ungdomsskoleklasse der det skulle spises grøt og synges julesanger. Sangboka er ikke lenger en del av inventaret i skolesekken, og svært får elever kan mer enn overskriften på de mest brukte julesangene. Jeg fikk ansvaret for å skaffe til veie nødvendige sanger til grøten. - På Pc’n fins alt, tenkte jeg . Julesanger.no. Før jeg kom så langt hadde jeg vært innom juletradisjoner, julekort og  julepynt. Dessuten fikk jeg med meg dagens nyheter. Da hadde jeg nesten glemt hva jeg egentlig skulle. Informasjonene fløt - og fløt forbi. I all hast printet jeg ut en tre fire sanger, kopierte dem og fordelte haugen  blant elevene som nå hadde fått utdelt papptallerken, serviett, plastskje og plastbeger til safta. Sangen gikk dårlig. Arkene var overalt. Og De fleste elevene drev med en slags mental zapping som gjorde at de var opptatt med hver sin greie uavhengig av hverandre. Jeg ble en  brølende muzak foran en forsamling som i grunnen aldri forsto at allsang krever oppmerksomhet og deltakelse - og det på likt.

Etter hvert ble krus, tallerkener, servietter, skjeer og duker fylt i en søppelsekk. Her var det lite som egnet seg til gjenbruk. Allerminst de rillene jeg håpet julesangene hadde etterlatt seg i elevenes bevissthet. Jeg skulle så gjerne fortalt at de engang kunne bli en link til virkeligheten. Men hvem gidder å høre på slikt. Virkeligheten er jo akkurat nå.
Tusen hjertelig takk for oppmerksomheten.