Ukens petit er skrevet av Thorvald Lerberg

Trinsemannen

Trinsemannen

Magasinterroren er over oss. Nei, jeg tenker ikke på redaktør Vebjørn Selbekk i Magazinet, kristenfundamentalisten som har blitt kjendis på å gjøre narr av noe som er hellig for en stor del av menneskeheten - også han da gitt. Men det gjelder alle bilagene som ligger som feite magasininnlegg i avisene. Liker du oliven? Drikker du spansk eller italiensk vin? Hvordan virker en fallskjerm? Slik virker toalettet. Koser du deg virkelig på fredagskvelden? Har du det bra? Eller hvor ville du helst vært? Eller hvem er ditt idol? Kom katten hjem i går? Pludre, pludre …….

Slik blir vi overøst med overskuddsinformasjon fra ei papirpresse som sliter for å få folk til ikke å brette sammen avisen for godt. Det er ikke stort mer enn ti år siden Aftenposten trakk tilbake det tradisjonsrike A–magasinet.  Det  ble for dyrt og ga for liten avkastning til styrtrike eiere. Aftenposten satset på nyheter og kommentarartikler, bolig og reiselivsannonser. Så kom nettavisene. Avisredaktørene skjønte at det var lite å selge på slagordet: ”Først ute med det siste”. Dagbladet kunne for et par år siden blåse støvet av sitt gamle varemerke: ”Dagbladet alltid foran”, og satset stort på et livsstilsmagasin med digitale bilder. Der kan vi med verdens feiteste lommebøker lese  hvordan vi får mest mulig ut av vår tiltenkte tid på jorda - hvordan vi kan  drikke oss på en snurr på årgangsvin og hente  næring til drømmene våre om å oppleve late dager under palmesus og sol. Velillustrerte artikler som gir  drahjelp til annonsører som spekulerer i å kanalisere folks behov i bestemte retninger.

Dagbladmagasinet ble en suksess og dermed la andre aviser seg på hjul. Selv de små lokalavisen prøver etter fattig evne å surfe på magasinbølgen. Alt for å kompensere synkende opplag.
Ideen, unnskyld konseptet, er at vi som magasinlesere skal bli mer bevisste, bli mer interessante som samtalepartnere og bli mer trendy og oppdaterte, men framfor alt vekker lesningen behov og gjør oss til heftigere konsumenter.
”Solid bakgrunn for egne meninger”, het det engang da gamle tante Aftenposten i Akersgata skulle gjøre seg lekker. Men for en som er litt opp i åra er det slik at livet selv gir vel så god referanseramme når det gjelder å vurdere samtida.
For oss var magasinene noe eksklusivt, vi leste Aktuell eller NÅ alt ettersom. NÅ hadde mer glamourstoff og var for fiffen. Aktuell stod mer til venstre og satset mer på kulturstoff. Der skrev Aksel Sandemose, og hans petiter måtte vi få med oss. I kjelleren har jeg fortsatt utvalgte numre, dessuten hauger med A- magasiner og et titalls årganger av Time. Som ung lærer brukte jeg flittig magasinene i undervisningen, klipte ut og satte i permer. Og dessuten fins det i reolene der nede en koffert med utklipp etter bestefar fra diverse magasiner på venstresida. Det hender jeg tar fram kofferten når jeg er i ferd med å glemme hvem som la grunnlaget for velstanden hver og en av oss nyter godt av.

Nå stresser magasinene meg Jeg får dårlig samvittighet når jeg på lørdagskvelden med rødvinsglasset i hånda sovner foran TV`n i et hav av aviser der uleste magasiner stikker opp som fargerike bøyer i all trykksverta. Når jeg senere vakler i seng, stiller jeg den indre klokka på tidlig vekking. Jeg må få avslutta magasinene før jeg ved soloppgang tar turen til postkassa for å hente inn søndagsavisene med bilag av alle slag.

Tida er inne for å ta magasinenes budskap på alvor, som jo er å finne fram til det gode liv, søke ro og stillhet og møte seg selv. Jeg vil være til stede i mitt eget liv Jeg vil drikke vinen min for å få det til å svinge litt i bollen uten å måtte tenke på årgang, smak og opprinnelse. Jeg vil høre på musikk uten først å måtte konsultere musikksynsere av alle slag. Jeg vil lese ei bok i stedet for anmeldelser og sprø forfatterintervju.

Jeg har delvis frigjort meg fra magasintyranniet. I dag tidlig festet jeg nye trinser på stavene mine, men ikke uten å samtidig kaste et skråblikk på hovedoppslaget i ukas A-magasin: - Bedre å være flink enn dum. Jeg måtte bare finne ut hva som lå bak det sensasjonelle oppslaget. Og i et forsøk på å gjøre to ting på en gang, ble trinsene satt på bak fram. Noe som er mulig med dagens trinsedesign, men umulig å gjøre om igjen. Likevel dro jeg til skogs. Trinsene tiltrakk seg naturlig nok en del oppmerksomhet. Og jeg merket at mange kom i tanker over hva de så. Lå det noe mer bak? Var trinsemonteringa en del av montørens livsstil, en annerledes måte å ordne hverdagen på som igjen førte til  høyere grad av velvære og mindre ubehag? Her måtte det ligge en del løskrutt til magasinfloraen. Så kjære magasinredaktører, jeg stiller meg til disposisjon, men altså, jeg gidder ikke lese det dere skriver.