Verken fugl eller fisk

- Det er få ting som opptar meg mer enn dette, skriver Rune T. Berg i ukens petit.

Det er få ting jeg bruker mer tid på enn dette. Det er få ting som gir meg mer enn dette. Det er få ting jeg får så dårlig samvittighet av som av dette. Jeg snakker selvsagt om mat, for uten dette duger som kjent vi helter ikke. Og jeg har da et ønske om å duge som den helten jeg jo er må vite.

Sikkert ikke tilfeldig at det var nettopp mat som i sin tid inspirerte meg til å skrive mitt første kåseri som matglad 14-åring med stor sans for å leve et sjokoladesøtt og fett liv. ”Mat – det viktigste av alt” var overskriften, og en av historiene jeg serverte var min barndoms appetitt på blandingen av Nugatti og smør fortært med teskje i det skjulte. At det ga meg nytelse, er kvalmende å tenke på, men denne og andre spiselige opplevelser, erfaringer og tanker førte i alle fall til en M+ jeg tygde og levde lenge på.
I dag er det uansett andre boller som gjelder. Hver dag må mat tilberedes og kjøpes. Og hver dag er det like vanskelig å velge hva man faktisk skal gidde å lage og skaffe. Du kjenner deg igjen kanskje? Jeg vandrer inn på Coop Mega for å finne noe fristende. I utgangspunktet ikke noe problem, da mine tenner løper i vann ved synet av alt fra meloner til saftige biffer. Det vil si, de galopperer ved synet av søtsaker. Valget kveler meg ofte, og ut av butikken bærer det gjerne derfor kun med en sjokolademuffins. For har man ikke brød, kan man jo spise kaker, som Marie Antoinette en gang så klokt sa.

Hjem kommer jeg uten å ha kjøpt noe som helst med følgende hverdagsspørsmål på menyen: Hva skal jeg da finne på til middag? Hmm… i fryseren ligger det vel noe. Jada, den skjuler gastronomiske skatter som fiskepinner og kyllingvinger. Med en tolerant gane glir heldigvis det aller meste ned på høykant, og jo feitere, sterkere eller søtere maten er, jo bedre er nåtidsnytelsen. Ingenting kan uansett måles med et berusende matinntak.

Som ungkar har jeg etter hvert lært å smøre på brødskiva mi sjøl, som Lynni Treekrem så fint synger om. Jeg legger ikke akkurat sjela mi i matlaging, men godt må det som serveres i mitt ungkarsrede være. Jeg ruger derfor gjerne ett minutt eller ti før jeg klekker ut en mer eller mindre hardkokt idé. Du skal tross alt elske din niste som deg selv. Og finner jeg ikke på noe, kan det jo hende at jeg jukser litt, svinger innom og sluker i meg mammas kjøttkaker.

Mat er mer in enn noen sinne. Tidligere var det Ingrid Espelid Hovig, Fjernsynskjøkkenet og persilledusken som gjaldt. Nå er det kjendiser og amatører som lager mat i programmene 4-stjerners middag, Celebert selskap og MasterChef. Det er jammen spennende og engasjerende å se banjo-Kari, LO-Valla og dekk-Sharif utfolde seg med sine matkunster ved grytene. Så inspirert har jeg og et par av mine venner blitt, at vi neste helg inviterer hverandre til en treretters der poeng for smak, stemning og underholdning skal gis. Men hva skal stå på menyen? Den tid den matglede.
Jo da, inntak av mat gir meg også dårlig samvittighet, da det i dag dessverre er en kjent sak at de fleste selvmord foretas med kniv og gaffel. Nytelsen oppveier for meg likevel eventuelle vektbekymringer. Dessuten passer det som pølse i brød å være både mat- og treningsnarkoman. Jeg støtter meg også til følgende visdomsord: ”Alt har en ende, men pølsa har to – pannekaker har ingen, men er likevel god”.

Jeg er og blir altså et matvrak. Snart er det forresten norsktentamen for elevene mine. Om noen der kan tilby et kåseri om mat vites ennå ikke, men jeg gleder meg allerede til å sitte vakt, da elevene smører meg med og serverer den ene deilige knasende kjeksdelikatessen etter den andre. Nam!
For øvrig ble det verken fugl eller fisk til middag i dag. Den gode ideen jeg til slutt klekket ut var original gitt. I bunnen av fryseren lå nemlig en Pizza Originale, en slager for oss ungkarer når spising uten samtaler uansett har en tendens til å bære preg av stapping. Og du verden for en orgasmisk smaksopplevelse det var!

God appetitt!