Eksamenstortur

Ukens petit er skrevet av Rune T. Berg

Rune T. Berg, 25 år gammel erketro liung bosatt på Tranby. For tiden allmennlærerstudent ved høyskolen i Buskerud, avd. Drammen, der han akkurat nå har fullført det tredje året. Er også dels tilkallings- og fast vikar ved Tranby skole.

”Endelig er dagen her som jeg har lengtet etter (…)”. Eksamenslesing- og pugging er nemlig et tilbakelagt kapittel. Slutt på tortur. Overlevde denne gangen også. Livsinstinktet seiret igjen, da den som venter på noe godt som kjent ikke venter forgjeves. FRI, FRANK og LYKKELIG skal livet leves i to måneder til ende. Tvungen faglitteratur erstattes med deilig lett og ikke minst selvvalgt skjønnlitteratur, akkompagnert av en paraplydrink eller tre henslengt i en baden-baden-stol i sommersola. Kan det bli bedre?

Følelsen av kontinuerlig dårlig samvittighet for de nærmeste, som også lider seg gjennom den verste eksamensperioden, kan hives overbord. Målet nå er å ta igjen det sosialt tapte. En kjensgjerning er det jo, som en vis mann en gang sa, at ”vennskap er den beste høyskole din karakter kan få sin eksamen fra”. Akkurat nå er jeg derimot i et emosjonelt vakuum som vanskelig kan beskrives. Hodet er tomt – fullstendig tomt – og det etter å ha vært fylt av alskens teoretisk fagkunnskap. Sannelig en kontrastenes verden!

Fra å ha vært inne til fengselssoning med eksamensbetjenten hengende over seg, til å gjøre akkurat som man vil når man vil føles unektelig merkelig ut i nuet. Med tiden til hjelp må det synke inn – på frifot, på FRIFOT! Hvert halvår gjentas det samme maset. Litt mer hardbarka for hver gang, men endog slår man seg aldri helt til ro med livet innenfor eksamensmurene. Nervøs stemning råder, svetten siler, angsten, panikken og innestengtheten gjør deg desperat – jeg vil ut, leva livet NÅ! Tanken om å rømme langt bort til daglige paraplydrinker på en forblåst stillehavsøy streifer meg om og om igjen, men nei. Den forbanna rasjonelle samvittigheten spiller meg et puss gang på gang. Uansett hva jeg gjør spiller superegoet inn som kontrollerende instans overfor lysten og begjæret. Samvittighetsfange er vel det rette begrepet.

Midt i eksamensperioden havnet jeg også i en skvis av en lojalitetskonflikt. Som treningsnarkoman er det vanskelig å la joggeskoene eller sykkelen stå. Satt og leste, men mentalt var jeg langt ute i skog og mark til stadighet. Skal si det både var mentalt og fysisk belastende for kropp og sjel. Samvittigheten var simpelt hen splittet i to – begge deler er jo tross alt like fornuftige. Lese og trene mener jeg. Det ene bør ideelt sett ikke utelukke det andre, da fysisk fostring beviselig er god mental trening. Inngikk derfor et kompromiss mellom lesing og trening – et kompromiss som viste seg å være, om jeg kan si det selv, et eksemplarisk åndelig håndverk. En skikkelig hestehandel der både-og beseiret enten-eller.

Men så begynte fotball-VM – verdens største idrettsarrangement. Som om jeg ikke hadde nok å stri med fra før! Fanget av lesing og trening skulle jeg nå også slite med det faktum at jeg til vanlig sliter tilværelsen som standhaftig TV-slave under VM. Om det så er Saudi-Arabia mot Tunisia som vises. Huttemegtu – hvordan takle dette? VM arrangeres tross alt bare hvert fjerde år. På den annen side – eksamen har jeg bare en gang samtidig som den avgjør framtida mi. Så hva tror du vant? Samvittigheten selvfølgelig! Fotballen måtte vike for egenaktiviteten og lesingen. Særlig konstruktiv lesing ble det derimot ikke, da jeg stadig dannet meg mentale bilder av hvordan Ronaldinho og co. snurret rundt med Kroatia. I ettertid viser det seg vel at de mentale bildene mine nok var mer underholdende enn selve kampen, men det er i grunn et fett så lenge jeg ikke fikk se angivelig feite Ronaldo dasse rundt på VM-arenaen.

Nå er imidlertid eksamen overstått og bestått! Muntlig eksamen som forresten føles som et tannlegebesøk. Du går og gruer deg dagen lang, finpusser tennene, sitter på venterommet med nervene i høyspenn og tenker: Finner de noen hull denne gangen? Så venter stolen der undersøkelsene foretas. De borer, graver og speiler seg fram angivelig for å få fram ditt eget beste. Heldigvis er eksamenspleierne oppmuntrende og behjelpelige beredt til å sette inn nervøsitetsbedøvende injeksjoner ved behov. Uansett – en ubehagelig pine er det, men lettelsen når du går ut er desto bedre. En vesentlig kontrast er det imidlertid at du gir av deg selv, og får noe tilbake i form av en karakter på eksamen, mens du må punge ut hos tannlegen.

Har jeg ikke sagt det ettertrykkelig nok, så føles ferie og fri fantastisk godt. Nå handler det bare om å fylle den foreløpige vakuumtilværelsen med noe vettugt. Hva det blir, vites ikke nøyaktig pr. nå, men treningsturer i Liers øst- og vestmark må nå i alle fall til skal sjelen vedlikeholdes og pleies etter vårens eksamenstortur. God sommer og ferie til alle, og da til eksamenssliterne spesielt. Det er oss vel fortjent!