Rotfast liung

Ukens petitskribent Rune T Berg skriver om å flytte og "bosette seg bare en greins avtand fra forankringspunktet" ---

Rotfast liung!

Jeg skal flytte! Et lite steg geografisk sett, men likefullt et stort steg for meg. Endelig skal jeg helt og holdent styre og stelle som jeg selv vil. Ikke for det; jeg har hatt lite å klage på hjemme i redet også. Men alt til sin tid som det heter. Nytt hjem, nytt liv, nye muligheter og nye utfordringer venter. Må innrømme at jeg både gruer og gleder meg til den 1.februar gitt. Først da vil jeg kanskje skjønne hvor vanvittig heldig og bortskjemt jeg har vært. Men igjen – det handler om å ikke gro fast, det handler om å realisere seg selv, ja det handler om å skaffe og skape seg sitt eget liv.

Som et epletre med dype røtter, er jeg imidlertid en trygt forankra for ikke å si fastgrodd liung. Det er her jeg har min identitet og min tilknytning, noe jeg skal dra med meg på godt og ondt livet igjennom. Et liv jeg, stedsbundet og rotfast som jeg altså er, har tenkt til å tilbringe med både kropp og sjel i Lier.

Dagen etter at kjøpskontrakten var signert kom jeg så tilfeldigvis over det tankevekkende og stemningsfulle diktet ”Jeg vokser” av den norskkinesiske forfatteren He Dong:     

Jeg vokser

til en bunt siv

som svaier i mors elv

Høst

jeg som vindens pensel

i vannets krusninger

skriver strofen om lengsel

Kritthvite sivblomster vaier

driver ti mil

driver til sneen i nord

Røtter

graver seg dypere ned i gjørmen

På malerisk vis fortelles det her om sivplanten, festet i den gjørmete elvebunnen, og som stadig er i bevegelse. Sivplanten sender blomstene sine langt av gårde med vinden, slik migrasjon fører enkeltmennesker på vandring og forflytter dem over store avstander og over landegrenser. Diktet kan vanskelig leses som noe annet enn et dikt om sammensatt identitet – ja det utfordrer oppfatninger av kulturell tilknytning som noe bestandig og uforanderlig. De som migrerer tar med seg opplevelser og erfaringer fra et samfunn (les land) i bagasjen, gjør nye erfaringer, får ny tilknytning og sosialiseres inn i nye samfunn, f.eks. det norske. I motsetning til epletreet som ikke kan rykkes opp med roten, kan sivet omplantes hvis vekstgrunnlaget er tilstede. Heldig som jeg er, føler jeg meg verken som en sivplante eller en hjemløs båt som driver uten å komme i havn for den del. Skjønt heldig og heldig fru Blom – å være en sivplante og migrere av fri vilje bør jo ikke nødvendigvis være negativt.  

Men å flytte fra et land til et annet, og da spesielt som flyktning, er utvilsomt noe ganske annet og langt mer utfordrende enn det jeg nå står ovenfor. Jeg for min del skal jo bare sosialiseres inn i samfunnet forstått som borettslaget jeg. Rett nok vil det også by på mye nytt, men jeg vil fortsatt være tilknyttet epleblomstkommunen, noe som gir fasthet og trygghet.

For med dype røtter på Tranby - ja det her jeg satmmer fra - bosetter jeg meg nå bare bare en greins avstand fra foranskringstedet. Et levende bevis på at eplet ikke faller langt fra stammen gitt. Hele livet har jeg bodd i Lier, 26 av 27 år på Tranby, adresse Haugerudbråtan 36.

Men du skal vite mamma: Jeg stikker innom på litt livgivende næring skal du se…    

Nygårdskogen. Here I come J