Fremst i flokken

Ukens petit er ved Truls Hallingstad

De flittige strikket mens de gikk. Hans Nielsen Hauge var mann, men gikk og strikket. Han sløste ikke med tiden. Samtidig kunne han også synge salmer, eller tenke. På likestilling?

Når en sitter og kjører kan en ikke strikke, selv om en kunne. Selv om en hadde tatt til seg mors tålmodige forsøk på å lære hankjønnet denne nyttige syssel. ”Nød lærer naken mann å strikke.” (Gammelt norsk ordspråk?). Men en kan både synge og tenke mens en kjører.

Altså sitter en og kjører, og skal langt.. En kan tenke på hva som faller en inn, på veien videre, på svinger og stigninger, på fergetider eller ferdafolk en traff på forrige tur. – Bak dukker en liten rød bil opp, nærmer seg. Tysk skilt. Den farer forbi, ungt par, Skoda. Merkelig utysk, både bil og kjøremønster. - Jaja!

Tankene finner en tråd – tysk tråd. En tysker fra krigens dager. En dyster historie om offiseren som deserterte fra festningsanlegget langt vest mot havet. – Bak viser speilet en blank BMW. Den pendler litt over midtstripa, for å se. Norsk skilt. Den raser forbi. Veien er smal, men sikten er god. Noen hundre meter lenger framme blinker den til høyre og svinger inn på en sidevei.

- Jaja!

Denne offiseren var blitt forelsket i kona til handelsmannen i utværet. Eller var det omvendt? Kanskje heller gjensidig. I alle fall, de rømte på en halsløs flukt, hun fra tre mindreårige, og sin mye fraværende handelsmann, tyskeren fra sine nære soldater. Og sin fører og sitt folk. Likestilling! – En bulkete bil er usett kommet opp på yttersiden i en stygg sving. Den kom frelst forbi og berget liv og helse der og da. – Jaja!

De rømte med båt. Befalingsmannen hadde rett til å rekvirere skyss. – Tankene brytes av en svart pick-up i bakspeilet. Den svinger ut og siger forbi oppover, tungt lastet med byggevarer, planker på stativet, firmanavn på døra og e-postadresse på baklemmen. Vel forbi er det den som bestemmer farten til det flater ut og den drar i fra. – Jaja!

Fartsgrensene er blitt tydeligere etter et forelegg for å ha kommet ut av en tunnel med

92 km/t mens grensen var 80. Forseelsen var målt og Onkel ventet. Men en skal jo rekke ferga. – Båten de to rømlingene rekvirerte, kom aldri tilbake, heller ikke mannskapet, to unge brødre. Hva med paret? – Nå vil et vogntog forbi. Veien er smal og sikten kort. Situasjonen setter tankene på nytt spor. En er plutselig først i flokken. Mennesket er et flokkdyr, redd for å komme bakerst der løvene lurer. Det er ikke som tidtrøyte en tråkler seg fram i køen.

Nå er det blitt lett for lederhesten å holde det brede vogntoget på plass bak ved å bruke litt mye vei der sikten er god. Det er godt å være foran. Tankene snur. Glemt er paret som rømte, fred med dem. Nå er sympatien begynt å helle mot alle som må og vil forbi, som har flokkdyrets frykt for å bli bak. De som har travhestens løpshode. Dessuten har de selvsagt dårlig tid.

 GOD TUR!