Køkultur

Køen er et fenomen som oppstår når man vil fordele goder etter ”først til mølla-prinsippet”.

Vi nordmenn er gode til så mangt. Blant annet er vi gode til å stå i kø. Dette er en gjenlevning etter tiden da vi hadde innslag av planøkonomi her i landet. Selv nå når markedskreftene sliter oss mot mer egoistiske breddegrader, har køen rotfeste i folkesjela. Den som venter lengst skal få først. 

Køen oppstår på følgende måte: Et gode mange vil ha er tilgjengelig. Førstemann stiller opp tålmodig foran godet, og folk stiller tålmodig og solidarisk bak. Slik får hver og en godet, i den rekkefølgen de nådde fram til stedet der godet blir fordelt. Nå, etter at markedsliberalismen har gjort sitt inntog er dette avleggs og moderne egoister har oppdaget såkalte smutthull eller gråsoner.

Nei, jeg snakker ikke om aksjer og utbytte – jeg snakker om kaker. Hvem skal få kake først. Om man kommer til en kakedisk og solidarisk stiller seg bakerst i folkemengden, blir man nå til dags satt på plass av damer. Små og litt runde damer har nemlig funnet et smutthull i prinsippet om fordeling ved kø. Kaffetørste og kakeglade menn stiller opp på rekke bak hverandre, og venter lettere utålmodig på godbiten foran rekka av likesinnede. Det er da dama med smutthullet dukker opp og demonstrerer sin overlegne forståelse av fordelingssystemet. 

Det er allment akseptert at man ikke skal snike seg før den som står foran i en kø. Det å lure seg forbi en som står i kø kalles nettopp sniking, og det er det ingen som gjør – spesielt ikke når det er kaker i bildet. Smutthullet den middelaldrede dama har funnet er å lage sin egen kø, – ved siden av den du har stått og svettet i det siste kvarteret. Hun stiller seg opp – ikke helt forrest, men et par meter unna kakedisken (noen meter før deg), og lager sin egen sidekø som går inn i den køen du står i. Slik kan hun stå i kø uten å egentlig følge prinsippet om at den som har ventet lengst skal få først. I trafikken kalles dette fletting. 

Så setter jeg øynene i dama og presser ut et ikke særlig diskret ”buuuuu!” hun kvekker til og lurer på om det er problemer på vei. – Neida, vi som står i denne køen har så god tid at du bare må snike, sier jeg en smule sarkastisk. Snike? Det er vel ingen som sniker. Alle står i forskjellige køer, du bare står i en som går litt sakte, tenker dama. 

Til slutt får jeg en brownie og en kaffekopp. Jeg går ut og setter meg på benken. Dama er vekk. Jeg håper det er slik at min brownie smaker bedre enn hennes (Hakkebakkeskogen2), men slik er det nok ikke. Røkke har større hytte enn meg, og det er jeg som må vente på kaffebrød, selv om det er jeg som har stått lengst.