The twilight zone
Noen mennesker vandrer fra sted til sted. Noen ganger forlater man den frie verden og går inn i et alternativt parallelt univers. Beveger vi oss inn i en slags twilight zone, eller er den internasjonale sonen på flyplassen like virkelig som verden utenfor?
I det jeg leverer fra meg bagasjen og krysser linjen til sikkerhetskontrollen oppgir jeg samtidig all bevegelsesfrihet. Jeg blir gjenfødt som kveg på den andre siden, prisgitt de fysikkens lover som til en hver tid måtte gjelde der. Lovene forandres fra gang til gang. Nå er det forbudt å krysse linjen sammen med flytende væske.I det øyeblikk man er inne i sonen, blir man kontrollert av tv- skjermer og en metallisk høytalerstemme. Man forventes å vente på signalet for så å stille seg i køen med mennesker som skal warpes til samme sted, eller til en mellomstasjon på vei mot destinasjonen.
I den frie verden er sivil ulydighet en dyd. Det er i alle fall ikke uglesett. Her på den andre siden er all protest fånyttes om ikke direkte dumt. Om man begynner å protestere mot ulogiske og motstridende beskjeder på høytaleranlegget vil man i beste fall få kjeft. I verste fall hentes man av sterke vakter og bringes ut i enda en parallell sone. Hva som finnes der kan man ikke en gang forestille seg.
Bak den blå døra der uniformerte steinansikter kommer og går er det ingen redning for en fortapt ulydig. Jeg har sett mennesker bli ført inn der, men aldri har noen kommet ut igjen.
Ingen vet hvem som egentlig bestemmer i den internasjonale sonen. Noen påstår det er Bush og Blair. Det vil vi aldri få svaret på. Vanlige lover gjelder ikke der, og man er til en hver tid prisgitt uniformerte lakeier som bestemt vinker en fram tilbake eller til siden. God oppførsel belønnes ikke, men egne lure innfall straffes.
Så skvises man ned i setet og letter på vei mot neste stoppested. All kommunikasjon med omverdenen er strengt forbudt. En stakkars mobiltelefon er det eneste som skal til for å bringe hele systemet i ubalanse later det til.
Rastløse reisende blir dopet ned med alkohol. Noen dopes ned for mye og man får den motsatte effekten. Disse blir uten diskusjon lenket fast i båsen. Det hjelper ikke mye på ydmykelsen at det er damer i stramme uniformer som utfører dette. En gang når man slipper ut, skal man straffes ytterligere av selskapet. Dette er for å holde eventuelle terrorister i sjakk sies det.
Jeg er ikke terrorist. Jeg skal egentlig bare fra A til B fort og billig. Ikke reiser jeg på buisness class. Ikke har jeg drikkevarer i håndbagasjen, selv om det var svært fristende å nappe med seg en klunk da vi mellomlandet.
På Gardermoen blir det nye køer før jeg endelig møter ei lettere uangasjert norsk politidame i passkontrollen, får igjen kofferten min helt uskadet og tusler ut på grønt lys litt skuffet over manglende kontroll. Hadde jeg visst det skulle jeg sannelig ha lurt med meg ei ekstra flaske i håndbagasjen.
Ute er det regn og kaldt. Kanskje den frie verden ikke er så bra som folk vil ha det til. Når alt kommer til alt, hadde jeg det kanskje bedre på den andre siden.
