Kunsten å servere gruff i en slurk

Ukens petit er ved Ulla Nævestad, Sylling

”Ali kaffe kurerer gruff” var et kjent reklameslagord for noen år siden. Jeg må innrømme at jeg av og til har lurt litt på hva gruff egenlig er, men siden det i følge reklamen bør kurerers, er det ikke urimelig å anta at gruff er noe ubehagelig. Ja, nå i ettertid jeg er faktisk blitt helt overbevist om at slik er det i utgangspunktet.

Noen få uker før jul opplevde jeg gruff. Jeg gjenkjente egentlig gruffen i samme øyeblikk som jeg møtte den. I et kort, oppklaret glimt forstod jeg at dette, jenta mi, dette er intet annet enn GRUFF!  Gruffen strømmet gjennom hele meg som en ekkel, isende følelse.

Jeg hadde en avtale i Nedre Eiker. Dessverre var jeg blitt forsinket i et møte før jeg kunne kjøre fra Lierbyen, og jeg innså ganske raskt at jeg ikke ville rekke frem til Nedre Eiker i tide.

Like før rasteplassen ved Herstrøm tok jeg den fatale beslutning å ringe med min håndholdte mobiltelefon for å varsle fem minutter sen ankomst til avtalen. Ikke før hadde jeg gitt min korte beskjed før jeg ble vinket inn på rasteplassen av en uniformert politimann. På rasteplassen hadde politiet promillekontroll, - dette var midt i julebordsesongen. En vennlig politibetjent tok i mot meg, og jeg måtte blåse i promilleapparatet. Jeg hadde verdens beste samvittighet og ingen promille. Så jeg gjorde meg klar til å kjøre videre.

”Min kollega som vinket deg inn sier at du snakket i håndholdt mobiletelefon” sa den vennlige politibetjenten. Det var i det øyeblikket at gruffen strømmet gjennom meg. Det var da, i et slags forklarelsens lys at jeg fattet den dypere forståelse av dette underlige begrepet. Gruff, jeg hadde gjort meg skyldig i en forseelse, og nå skulle jeg straffes! Ikke hadde jeg en kopp Ali kaffe tilgjengelig, ikke engang en kopp politisk korrekt fairtrade-kaffe var å oppdrive!

Jeg måtte bare beskjemmet innrømme at jeg faktisk hadde brukt håndholdt mobiltelefon.

”Ja, jeg blir nok dessverre nødt til å gi deg en bot” fortsatte betjenten, stadig like hyggelig og blid, -” det forstår du sikkert, men jeg vet det er bitre penger”. Jo, jo, jeg forsto jo det, skulle bare mangle! Etter enda noen hyggelige bemerkninger gikk politimannen for å skrive sine papirer, mens jeg satt der og følte meg litt mindre gruffete etter hans behagelige opptreden. Ja, så vennlig var han at det kunne nesten virke som om jeg hadde tatt en slurk Ali kaffe!

Politimannen kom etter hvert tilbake med giroen på 1300 kroner. ”Jeg håper du får en fin dag selv om dette skjedde”, sa han. Med den sluttsatsen bekreftet han at han til fulle behersket den edle kunst å servere og kurere gruff,- samtidig!

In fact, you made my day!