Bidragsevne versus Bidragsvilje

- Hvem legger ut for "Poden" når far ikke betaler for sine barn? spør Elin Fauske i ukens petit.

Det nærmer seg tid for barnebidrag. Tiden hvor far skal betale sin del av Podens klær, mat, fotballkontingent, strømforbruk, og bussbilletter. Jeg skriver "far" fordi 96 ut av 100 bidragspliktige er fedre. Det triste er at veldig mange fedre ikke betaler!

Bidragene er fastsatt av NAV etter en utregningsmodell som inneholder boutgifter, forbruksutgifter og tilsynsutgifter. I følge statistikken vil det si at hver far skylder gjennomsnittlig 88 000 kr. Det er mange brød og fotballsokker det!

På NAVs nettsider står det: ” Følgende utgiftsposter er med: Renter av lån, husleie, forsikring, avgifter, vedlikehold, lys og brensel, men ikke avdrag på lån.” Fedre skylder sine barn mer enn 2.6 milliarder kroner. Så jeg tar med meg utskrift fra NAVs nettsider går jeg innom DNB-Nor. Banksjefen løfter bare litt på øyenbrynet og avslår søknaden om rentefritak på bakgrunn av manglende barnebidrag fra barnefaren. KLP er heller ikke særlig forståelsesfulle når forsikringsutsettelse blir drøftet. Ikke EB heller! I NAVs utregningsmodell under forbruksutgifter står det at ”Transportutgiftene er sammensatt av bilkostnader og utgifter til bruk av offentlig transport.” Bussjåføren så ikke engang humoren i mitt forsøk på prisreduksjon i påvente av barnebidrag.

Hvem legger ut for Poden når far ikke betaler for sine barn? NAV jobber med tvangsinnkreving, men det tar år før det kommer inn annet enn bidragsforskudd på 680 kr. Det vil si rundt 22,5 kroner dagen til å dekke boutgifter, forbruksutgifter og tilsynsutgifter. Med 22 og ei halv krone stikker jeg innom Kiwi for å se hva jeg får: 1 liter melk, et halvt brød, og et eple. ”Sorry, Poden, ingen middag i dag! Du ser faren din betaler ikke bidrag!”

I stedet legger kvinnene ut for barnefarens manglende bidrag og håper NAV krever det inn. Når gjennomsnittlig barnebidragsgjeld er 88 000 kroner, er det mange som skylder mindre og mange skylder veldig mye mer. Noen har bidragsgjeld på nesten halve millionen. Det bisarre er at fedre med lav inntekt er mer samvittighetsfulle overfor sine barne enn fedre med tykkere lommebok. Fedre med høy inntekt og stor bidragsmulighet står oftere oppført med bidragsgjeld enn de med lav inntekt. Det er ikke evnen det skorter på, men viljen. Rike fedre har høy bidragsevne, men lav bidragsvilje!

Når jeg går på debattsider om barnebidrag leser jeg mange bitre innlegg som forteller hvordan man kan trenerer bidragsbetalinger. Ord som "hun skal ikke få kloa i pengene", "Når guttungen er 18 skal han få alt. Da er det han som får det og ikke eksen", er skremmende holdninger til barnas levevilkår. I en litt grovere variant leser jeg: "Jeg har lovet guttungen alle bidragspengene hvis han flytter til meg!"
Det er korrekt juridisk sett: Klarer du å trenere bidragsbetalingen lenge nok sier Bidragsinnkrevingsloven 2.7.1 at ”Barnets tilgodehavende skal utbetales til barnet selv når dette har fylt 18 år”. NAV skriver at når et barn flytter til bidragspliktige er bidragsgjelden penger som skal gå til barnet, med unntak av bidragsforskuddene som staten krever refundert. Når vi vet at det hovedsakelig er menn som har bidragsgjeld vil jeg påstå at Bidragsinnkrevingsloven er kvinnefiendtlig!

Litt rettferd får Poden når han som 18 åring får utbetalt pengene for feriene han aldri fikk, for genserne han manglet, for dagskortet i slalåmbakken han aldri fikk besøkt fordi faren ikke betalte sin del av utgiftene da han var barn. Mange utgifter lar seg ikke utsette. Tror Poden hadde blitt skremmende mager etter 4 år uten bidrag fra far!

”Slik skal det jo ikke være,” hører jeg deg si. Og du har så rett!

Det er derfor jeg sender denne petiten til Barne-, Likestillings- og Inkluderingsminister, Audun Lysbakken, for hans kommentar. Jeg lover jeg vil holde deg underrettet om jeg skulle jeg høre noe fra ham! I mellomtiden må vi bare vente, slik mange barn venter på barnebidrag.