Månedens blomst(er)

Turid Jørgensen Rivrud og Bent Bredesen fikk månedens blomst i februar.

Kanskje burde vi sette musikk til læreplanen? – Egentlig er den i formen aldeles umusikalsk,  ler Bent Bredesen Mandag mottok han og Turid Jørgensen Rivrud månedens blomst fra Liernett.

Blomstene fikk de spesielt for arbeidet de hadde gjort med musikalen, ”Under samme himmel” på Lierbyen skole, men også for det store arbeidet begge gjennom mange år har gjort for å skape musikkglede blant barn og unge i bygda. De er begge enige om at musikken er et forsømt fag i norsk skole. Det er et fag vi pynter oss med, sier Turid. Et fag som får være fernissen på kaka over selve innholdet. Derfor blir vi stort sett bare verdsatt på festdager. Musikken er ikke en naturlig del av skolehverdagen.

Jeg kom plutselig på at jeg like før hadde snakket med en kollega som hadde besøkt finske skoler, og han kunne berette at der fantes piano i hvert klasserom. Å begynne dagen med sang slik det var vanlig her til lands for få år siden, var kanskje ikke så dumt. Sangen strukturerte og minnet elvene om hvor viktig det var å gjøre noe sammen. - Dessuten måtte vi lære tekstene , og sant å si var ikke det et så stort ork som vi i etterrtid har fått inntrykk av,  sier Turid. For Bent Bredesen er livet musikk. Egentlig har han bare 9 musikktimer på Lierbyen , men arbeider også som assistent , og da mye sammen med Turid.

Musikklærer er ingen solistjobb, sier Turid. Hun arbeidet i mange år som solo-musikklærer på Hegg og sto ansvarlig for mange store oppsetninger der elvene fikk utfolde sine musikktalenter.
- Nå er vi to, sier Turid. - Og må praktisere det viktigste innenfor all musikkutøvelse, nemlig kunsten å lytte til hverandre. Det har resultert i mange minneverdige oppsetninger, senest altså ”Under samme himmel” . Og det stopper nok ikke der. - Nå er vi i gang med et prosjekt innenfor klassisk musikk, sier Bent. Musikken betyr uendelig mye for unge mennesker, men mest som en slags muzak som surrer i I-poden dagen lang.

- Vi vil noe mer, sier Turid. Vårt ønske er at elevene gjennom deltakelse skal få en dypere forståelse for musikk. Og det virker. Bredesen har fulgt mange elever fra de tok grep rundt gitarhalsen i musikktimen til Rockeverkstedet - gjennom intense perioder med Heavy Metal, til ballader og ava’ntgarde jazz. - Det er utrolig hva elevene kan lære, sier Turid.- Arbeidskapasiteten er stor, og det er stort sett ikke noe i veien med hukommelsen til de fleste. Ofte må vi nesten jage dem ut av musikkrommet.

Turid er klaverpedagog og har også elever hjemme, men hun er langt fra lei. - Jeg føler jo at jeg mestrer faget og vet hvor jeg vil. Ikke minst er jeg i stand til å være noe mer for elevene enn læreren som setter i gang CD- spilleren med lytteeksempler.

Bent har fortsatt eget band. Foruten at han arbeider på Psykiatrisk dagsenter i Drammen der musikken er en nøkkel til å hjelpe folk tilbake til hverdagen, er han for tiden engasjert i Vestfossen mannskor.
- Skikkelig artig, sier Bent. Nå legger vi opp et repertoar med melodier fra langt tilbake. Men gutta er litt opp i åra, så sangene er godt kjent, og vi slipper stort sett unna pugging av tekst. Musikk fra vugge til grav, så å si.

Og det er litt forunderlig at de siste minnesporene som viskes ut, er nettopp evnen til å gjenkjenne musikk. - Kanskje fordi det har med følelser å gjøre, sier Bent Jeg gråter gjerne en skvett når jeg hører elevene spille. Det er ikke alltid så vidunderlig vakkert, men det er noe med at elevenes mestringsglede treffer meg så hardt at rørt er det rette ordet for hva jeg føler. Og kanskje Bent og Turid setter minnespor i unge hjerner, eller helst hjerter, som ikke kan slettes eller overspilles, og som  kan representere en siste glede i livet når alt annet er i tåka.

Les også:  http://www.liernett.no/?artikkel=2308