Langfredagstanker

Langfredag og nærmest innesnødd på det sentrale Østlandet. For to dager siden raket jeg plenen og drakk kaffe i solveggen. I dag fikk jeg ikke opp garasjedøra uten først å ha tatt noen durabelige tak med snøskuffa.

Det var bare å fyre i ovnen og vente til denne dag var over. Og det var mens jeg satt slik for åpen ovnsdør og rev gamle utgaver av Dt. i strimler jeg fattet interesse for en leder skrevet av samfunnsredaktør Odd Myklebust. Overskriften var ”Auschwitz i perspektiv” . Den stilte spørsmål ved om det var et offentlig anliggende å bekoste reisa til ungdomsskoleelever som  med De hvite bussene ønsket å besøke "museale konsentrasjonsleire" i Polen?  - som Myklebust skriver.

Det er kanskje betimelig å forfølge lederartikkelen i og med at det er påske, en høytid vi har overtatt fra jødene, men med tillegget om Jesu lidelse og død. I snart to tusen år har jødene fått lide fordi de angivelig skal ha tatt livet av Kristus. Og det har for mange ”gode kristne" i århundrer  ”rettferdiggjort” forfølgelse og trakassering av et folk som vel savner sidetykke i historien.

Det toppet seg med nazistenes Endelösung, best symbolisert med Auschwitz . Konsentrasjonsleiren er symbolet på all menneskelig grusomhet, stedet vi skal minnes fordi det aldri må skje igjen. Det kan aldri bli verre. Vi har geografisk lokalisert ondskapen, satt den på kartet, merket stedet som sivilisasjonens nullpunkt langt utenfor oss selv. Vi har også langt på vei plassert skylda en gang for alle, den ligger hos nazistene, eller tyskerne, for begrepene blandes og brukes om hverandre Nå reiser tusenvis av skoleelever til konsentrasjonsleirene for nærmest å bli vaksinert mot folkemord en gang for alle. Og da er vi på en måte ferdig med saken.

Den jødiske kulturarven er både et etisk og estetisk fundament i vår vestlige sivilisasjon. Arven fra Sinai har på sett og vis gjort oss til det vi er. I dag gjør vi jødene til ofre. De forbindes med Auschwitz og fornedrelsen i skyggen av krematorieovnene, et inntrykk også elevene lett kan få etter en for ensidig fokusering på Holocaust. Og samtidig slås alle tyskere i hartkorn med brutale nazister. Jeg har mange venner i Israel, men har snakket lite med dem om Holocaust. Når temaet har kommet på banen, har det alltid blitt avfeid med: "La oss snakke om noe annet"..

Folkemordet har hengt ved oss mennesker i all tid. Det faktum at vi tar livet av våre egne er det som i bunn og grunn skiller oss fra dyrene. Men dette synes å være lite påaktet i skolen. En undersøkelse i videregående slo fast at elevene hadde minimale kunnskaper om andre folkemord enn nazistenes ugjerninger under andre verdenskrig. Jeg har alltid vært ambivalent til Auschwitz-turene. Jeg er usikker på om elever som reiser har modenhet og kunnskap eller det  perspektiv på saken som skal til for å kunne ta inn over seg det som skjedde?

Jeg lurer ofte på om vi som har gjort alt for å utrydde smerte alle andre steder enn på film og TV, har gjort det umulig for unge mennesker å gjenkjenne den i virkeligheten. Kanskje blir smerten en form uten innhold vi kan gjenskape gjennom digitale bilder, effektfull musikk og stilige power –point-forestillinger. Kanskje Eichmann ble så fascinert av de elektroniske nyvinningene han fikk stilt til disposisjon for å få orden på mennesketransporten til utryddelsesleirene at han "glemte" hva han egentlig drev med.

Det ligger vel også til vår kultur å gi andre skylda eller la andre ta den. Vi trenger syndebukker som kan avlaste oss når lysten til det onde blir for sterk. Jeg er redd elever som opplever Auschwitz vil se det som en der og da hendelse og være blinde for at det skjer igjen og igjen. Det ufattelige repeteres.

Fokuseringen på ondskap er sterk i vår kultur: Den smule godhet som fins, den som ble vist oss av han som vendte det andre kinn til, ble den også spikret sammen med han til korset på Golgata for snart to tusen år siden?

På begynneksen av 90-tallet var jeg leder i Sylling skolekorps. Et år hadde vi et stort ungdomskorps fra Lod utenfor Tel-Aviv på besøk i Sylling. Nesten hundre stykker med smått og stort. Det ble en uforglemmelig uke med konserter kulturkvelder og gode vennskap mellom jevnaldringer i Sylling og Israel. Året etter dro vi på gjenvisitt og hadde noen minnerike dager sammen med israelske venner.