I ville ve(k)sten vest for Asker
Ikke ulikt oljeselskapene som nå finkjemmer jordskorpa på jakt etter den siste oljen, er byggebransjen her til lands på utkikk etter nye attraktive områder som kan legges ut til boligformål
Det er ikke underlig at bransjen i disse dager med byggtørke kaster seg over Lier og ser den grønne bygda på det sentrale Østlandet som et interessant område for videre utbygging. Deler av kommunen er som et hvitt felt på kartet som ennå ikke har blitt velsignet med sivilisasjonens gleder. En stille flekk i orkanens øye. Men nå skjer det. Nå skal det bli liv på bygda.
Utbyggere står i kø med med glansede prospekter og power-point forestillinger som viser utsøkte boliger på de mest spektakulære steder der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Og om bare mange nok lar seg lokke og underskriver kontrakter i mangemillonerklassen, ruller anleggsmaskinene inn. Politikerne skal blendes og glemmme kommuneplaner og overordna mål for utviklingen i Lier. Når de får høre at videre nedbygging av bygda vil bety en styrking av kommunens ”hellige ku” skolekretsene, ser motforestillingen ut til å fordampe.
Naturen skal nytes samtidig som du blir tilbudt all den luksus og komfort som til vanlig bare oppnås i sentrale byområder. Du skal ikke tro du ikke har penger til å kjøpe deg et husvære, fullstendig nøkkelferdig, med utsikt og en velpleid plen du ikke behøver å gjøre annet med enn se på. Og kontakten med jorda får du ved å betrakte siste modeller av skinnende grønne og gule traktorer fra terrassen mens arbeidere fra mer fjerne himmelstrøk i hjulsporene bedriver en aktivitet som snart er glemt blant nordmenn flest, hardt arbeid under solen.
Det er ikke lenger snakk om ulempene ved å bo usentralt, Det er ikke ønsket om en mentalitetsforandring som ligger bak trangen til bo på landet. Dette har ikke noe å gjøre med å flytte på bygda ut fra et bevisst valg om å leve litt annerledes. Forbruksmønster tas med på lasset.
Det er interessant å se hvordan nesten enhver utbygging i Lier gjenspeiler tidsånden den dagen spaden ble satt i jorda. Husbankhusene på Hvitbank, bygd på Norges best jordbruksjord, er enkle boliger på to – og halvannen etasjer. De spartanske husværene står som monumenter over Gerhardsen-samfunnet. Lån fikk du først når du hadde sørget for å ha en leieboer i andre etasje.
De første husene på Tranby, bygd av ivrige selvbyggere som krysset av alt de kunne gjøre selv på enkle typhustegninger, har etter hvert est ut og mistet det opprinelige preg av nøkternhet. Men dugnadssvetten sitter i grunnmuren og minner nå etter hvert tilårskomne huseiere om at selvgjort er velgjort. Da Willochregjeringen i 1981 opphevet maksimalpriser på boliger og samtidig lot bankene låne ut så mye de ville, ble det fart på boligmarkedet. Dessuten kom oljepenger i inn i systemet, og stadig flere nordmenn, søkkrike på finansinntekter, investerte i luksuspregede boliger av alle slag. Idealene ble de nyrike, oppkomlingene som de ble kalt før. Milliardærene som hadde så lite skolegang og derfor eksponerte sin mangel på sådan ved å skryte uhemmet av at de hadde et tosifret antall doer på hytta, både på den ved sjøen og de to på fjellet.
Det meste gjøres mulig av olja som for tida smører alle deler av norsk næringsliv. Vi er i ferd med å lage en velpleid vakker park ut landet vårt, samtidig som vi er med på ufattelige inngrep i og ødeleggelse av naturen andre steder i verden. Kanskje noe å tenke på neste gang du er hos eiendomsmegleren og spør om markisene over terrassen kan styres ved hjelp av fjernkontrollen. Det kan komme en tid da den igjen ikke lenger er vårt viktigste arbeidsredskap. I hvert fall er det viktig at politikerene nå ikke trykker på avknappen når byggebransjen har kastet sine øyne på Lier, men gjør et tappert forsøk på å få begrepet ”Grønne Lier” til å feste rot igjen der det engang ble sådd.